Samhandling er nøkkelen

Kari Nordmann er sykmeldt fra sin jobb som hjelpepleier på et sykehjem. Hun har i flere år vært plaget med nakkesmerter, vondt mellom skulderbladene og hodepine. Hun har også tidligere hatt lange sykemeldingsperioder på grunn av dette. Fastlegen undersøker henne og gir henne henvisning til fysioterapi. Han sier han tviler på at behandling vil hjelpe, at plagene ikke kan behandles bort og at hun må lære seg å leve med smertene sine. Kari har tidligere vært til fysioterapeut og fått massasje og øvelser. Fysioterapeuten hadde sagt at han på kort tid skulle ordne Karis nakkeproblemer. Hun har også fått behandling hos kiropraktor, naprapat og osteopat. Disse hadde også lovet henne smertefrihet. Kiropraktoren hadde imidlertid etter en del behandlinger karakterisert Karis nakke «som noe av det verste hun hadde sett». Naprapatbehandlingen var til dels smertefull. Slik Kari forstod det var det for å komme dypere inn til årsaken til hennes plager. Osteopaten hadde mest behandlet foten hennes. Disse behandlingene, inklusive et fireukers opphold på et rehabiliteringssenter, hadde gitt noe smertelindring en kort periode, men nå er altså smertene og plagene likedan.

Kari er frustrert over at hun aldri blir bra. Hun opplever at lege, fysioterapeut og andre behandlere ikke helt vet hvordan de skal hjelpe henne og har forståelsen av at de mener plagene hennes mest «sitter mellom ørene». Kari har inntrykk av at kommunikasjonen mellom fastlege og ulike behandlere er dårlig og forklaringene på hennes nakkeplager er like mange som antall behandlere hun oppsøker. Hun føler seg utrygg, usikker og tar ofte til tårene. Hun gruer seg mer og mer til å ta kontakt med andre og har trukket seg tilbake sosialt. Å begynne å jobbe igjen virker truende, sier hun. Fastlegen har henvist henne til tverrfaglig ryggpoliklinikk St. Olavs Hospital, hvor hun står på fire måneders venteliste.

Et av de mest sentrale punktene i samhandlingsreformen er at de ulike delene av helse- og omsorgstjenesten skal bedre sin evne til å svare på pasientenes behov for koordinerte tjenester. Det pekes på at en viktig årsak til dagens problemer er at det i liten grad er strukturer og systemer som er rettet inn mot helheten i pasientenes behov. Som leger og manuellterapeuter opplever vi at det ofte er dårlig samarbeid og samhandling mellom nivåene i helsetjenesten, men også mellom aktører innad på de ulike nivå.

«Ingen e' go' alleine», sa tidligere Rosenborg-trener Nils Arne Eggen. Målet var kollektiv samhandling og å «spæll kværainner go'». Det kan være svært frustrerende for en pasient når hun får høre av én behandler at «du må leve med smerten» mens andre behandlere sier at «dette skal jeg fikse for deg – jeg skal ta bort smerten din», slik tilfellet var for Kari i eksemplet over. For å kunne samhandle og samarbeide er det viktig at man har en noenlunde felles forståelse. Den felles forståelsen gjelder mellom aktører innad primærhelsetjenesten, mellom ulike nivå og ikke minst i møtet med pasientene. Når langvarige smertetilstander behandles som om de skulle være akutte, aktører som fysioterapeut og fastlege ikke kommuniserer med hverandre og har forskjellige budskap til pasienten kan samme problemstilling få relativt ulik vurdering, oppfølging og resultat. Tverrfaglighet er heller ikke noen garanti for felles forståelse. Hvis legen skal gi medisin, fysioterapeuten ta seg av det kroppslige og psykologen det psykiske trenger ikke 1 + 1 + 1 bli 3, hvis man har ulik oppfatning om problemstilling, årsak og behandling.

Vi er delaktige i forskningsprosjektet «Samhandlende team i primærhelsetjenesten» i regi av Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU, støttet av Nav og Nasjonal kompetansetjeneste for sammensatte symptomlidelser ved St. Olavs Hospital. Prosjektet ser på effektene av samhandling mellom fastlege og fysioterapeut/manuellterapeut og hvordan det kan påvirke sykefravær, antall henvisninger til spesialisthelsetjenesten og brukertilfredshet.

Leger og fysioterapeuter har god tradisjon for samarbeid. Vi kan utfylle og utfordre hverandre gjennom komplementære kunnskaper og ferdigheter. Kanskje har Kari en mann med alkoholproblemer, har mistet en sønn og hatt sorg i mange år? Samme plage kan ha helt ulike årsaker. Vi tror at vi gjennom kjennskap til den enkelte pasient og den kontekst han/hun lever sitt liv i, kan gi bedre behandling og oppfølging enn i eksemplet med Kari. Ingredienser i en slik oppfølging kan være: god forståelse av hvilke faktorer som påvirker og påvirkes av egen smerteopplevelse, noe behandling hos fysioterapeut, vektlegging av fysisk aktivitet, forsterke egen mestringsopplevelse, god dialog med arbeidsgiver, mellom pasient og ulike aktører og mellom involverte aktører. Målet er ikke mer behandling, men bedre utnyttelse av eksisterende ressurser i primærhelsetjenesten. Vi tror det ligger et stort potensial i et mer strukturert samarbeid slik at pasientene kan følges opp over tid i primærhelsetjenesten av en lege og en fysioterapeut som nødvendigvis ikke lover kvikk-fiks og smertefrihet, men som har god kunnskap, gode evidensbaserte verktøy når det trengs, bryr seg og involverer seg i de ulike arenaer pasienten opererer på og som samtaler og samhandler med sine pasienter og andre faggrupper.