Bjørnen i Royal Garden har flyttet til forretningsbygget Strandveien 43.

Stille kraft: Bjørnen som Ole T. Bjørnevik felte og som skimtes på bildet, sto lenge på sokkel på Royal Garden. Bildet er et verk fra fotoserien «Silent Power (Royal Garden)».

Her har den fått plass i foajeen og står med nyfarget pels, omtrent slik pelsen glødet den vårdagen for tolv år siden da Ole T. Bjørnevik traff han med ei kule i brystet. Fire meter langt var skinnet den gang det ennå hang varmt fra et tre i Kamchatkas ville fjell.

Bjørnens ansikt er nysminket. Det glinser i spytt på underleppa. Jeg er ikke forberedt på å se han sånn. Så fin. Sist jeg så han, sto han støvete, blek og glemt på sokkel i Royal Garden. Jeg likte at han sto der. En evig speidende bjørn i 80-tallsjungelen.

Jeg sitter sammen med Bjørnevik på kontoret hans i Strandveien og ser hvordan han forsvinner innover i minnene når han forteller om jakten, om snøkledde fjelltopper, vandringer på morgenskare og bjørnens fråtsing i de rike lakseelvene. Jeg liker å høre Bjørnevik fortelle, merker jeg. Bjørnen befinner seg på Safari Club International (SCI) Top Ten liste over største felte bjørner i verden.

Dette forteller Bjørnevik i en bisetning når vi har sittet en stund, kjapt så jeg nesten ikke hører det. Og da forstår jeg hvorfor messingplaketten ved siden av bjørnen er blitt så nøktern, kun saklige fakta om jeger, sted, dato, skallemål, guide og taxidermist.

Bjørnevik er medeier i Royal Garden, og dette er grunnen til at bjørnen dukket opp blant kaktuser, sjømannstrøst og yukkapalmer i hotellets glassbrygge i 2003. Lenge var bjørnen i jungelen et yndet fotomotiv. Men jeg tror det må ha vært få av byens folk som så bjørnen den siste tiden i Royal Garden. 80-tallsperlene ved Nidelven, Oasen og Safarien var ikke lenger stedet man møttes over kakebuffeten i helgene. Jeg har hørt at kakene under palmene var et makelaust syn. Pyntet med eksotiske frukter på marsipan og luftige kremlag.

De gangene jeg var innom etter 2011, satt jeg som regel alene i Safarien, selv på en lørdag formiddag. Jeg likte å sitte i de bløte brune skinnmøblene og se båtene på elva, over mot beste tomta i byen. Og på bilene som kjørte forbi i Bryggegaten. Byen kom så tett på her inne, og det luktet av jord og varme, som en disig dag i Syden.

Kaffekannen kjøpte jeg med fra baren i andre enden av hotellet. Safarien ble ett av mine kafékontor og jeg tenkte ofte på hvorfor dette rause stedet midt i byen ble glemt.

Når jeg spurte folk om Royal Garden, var historien den samme. De gikk hit på 80- og 90-tallet. Og så sluttet de å gå hit. En venn husker at hun spiste sin første restaurantgrillkylling her med sin mor og tante.

For meg var det konsertene på kveldstid som trakk da jeg kom til byen i 2000. Det skulle ta elleve år før jeg oppdaget at Royal Garden også hadde luftige parker under tak.

Safarien og Oasen var altså havnet i bakevja. Hvorfor det skjedde, vet jeg lite om. Egentlig ingenting. Jeg har tenkt mer på det rare i at glassbryggene så lenge lå stille og forlatt med fineste utsikt til elva, mens man samtidig diskuterte hvordan byen kunne åpnes mot elva.

Per Knudsen, en av arkitektene som tegnet Royal Garden, forteller meg om tanken bak Safarien og Oasen. De var tenkt som grønne lunger. Ved å legge høye glassbrygger mellom hotellbryggene kunne overnattingsgjestene nyte synet av frodige planter fra vinduet sitt, og høre surret av byens folk som kom og gikk. Å finne gode forbindelser mellom by, folk og elva var like aktuelt på 80-tallet som i dag.

Nå er Royal Garden renovert. Utvendig skinner hotellet i opprinnelig prakt. Byen har fått nok en bra restaurant. Gamle gulv og vegger er begravd under sement og tidsriktig keramisk flis. Oasen er vekk. 80-tallet er ugjenkallelig borte. I Safarien kan man ennå gå på pent slitte steinheller fra 1984. Det gir en museal stemning å komme inn hit nå, kjenner jeg. Gamle palmer beskjæres og tynnes. Mange planter er fjernet. Er det de peneste som får stå igjen? Kommer det nye til? I stammene står navn på kjærestepar som forlengst er gift, og kanskje skilt. Kommer de hit og minnes den gangen de nøt paraplydrinker under palmene her?

Sporene etter varsomme gartnerfingre er et rørende syn. Gjennom 30 år er jungelens vilje respektert. Plantene er støttet opp med ståltrådbarduner og oppklipte gummislanger som beskyttelse for de skjøre grenene.

(Denne teksten er opprinnelig publisert i katalogen til utstillinga «Byrom». Utstilingen står i Trondhjems kunstforening fra 19. mars til 19. april, og er i regi av Trondheim kommune.)