Dette er historien om da en 563 år gammel gjenoppstått monark fikk en arkeolog til å spise hatten sin.
En hest! En hest! Mitt kongerike for en hest! Skal Rikard 3. ifølge Shakespeare ha ropt utover Boswarth Field, der han lå på marken, nedkjempet av Henry Tudor (Henrik 7.) og hans hær den 22. august 1485. I et slag som var det siste og avgjørende i Rosekrigene, den godt tretti år lange kampen mellom huset York og huset Lancaster om den engelske kongekronen. Mer enn et halvt årtusen senere skulle en fremtredende arkeolog i Leicester spise sin egen hatt, eller i hvert fall en kopi, på grunn av den falne kongen.
Døde gjorde han, den siste engelske konge som falt i strid, knappe to år inne i sin regjeringstid. Derom var det ingen tvil. Men om han var den pukkelryggete, intrigerende og skruppelløse personen som han fremstilles som i skuespillet med hans navn fra 1592, har det imidlertid hersket stor uenighet om.
Shakespeares rollefigur er sannsynligvis godt farget av seierherrenes historieskriving. Slagets vinnere var, som så ofte er tilfellet, mest opptatt av å legitimere og manifestere sin nyvunne posisjon, og hadde ikke noe påtrengende behov for å fokusere på den falne kongens positive sider.
Det faktum at han innførte mer rettferdig skattlegging og rettssystem, samt sørget for større åpenhet og kunnskap om lover, vedtekter og rettigheter, var både for seierherrer og dramaturg mindre opphissende enn å spekulere i teoriene (kanskje ikke helt grunnløse) om at han ryddet sine to små nevøer av veien på sin ferd mot tronen.
For leicesterianerne har Rikard 3. alltid vært en myteomspunnet del av deres historiske landskap og felles røtter. Og myter skal man ikke kimse av, ingenting holder fascinasjonen for et fenomen mer levende enn anekdoter med varierende grad av rot i virkelighet.
Mange har vært med på å opprettholde både myter rundt og interesse for kongen. I 2011 lanserte et medlem av den skotske grenen av The Richard III Society et forslag om å lete etter kongen hvor han etter sigende skulle være begravet; på stedet for et fransiskanerkloster som ble oppløst av den ekteskapelig og religiøst ekvilibristiske Henrik 8. i 1532.
Forslaget ble møtt med skepsis, blant annet fordi det gjennom tidene har versert svært forskjellige teorier om hvor kongens skamslåtte kropp havnet etter slaget, hvorav en var at den døde kongens kropp uten videre dikkedarer, men med en god porsjon skadefryd, hadde blitt dumpet i elven.
Etter grundige forundersøkelser med georadar og inngående studier av gamle kart og historiske kilder, gikk man imidlertid i 2012 i gang med arkeologiske utgravninger under en parkeringsplass bare et steinkast fra Leicester Cathedral.
Det faglig uttalte målet begrenset seg i hovedsak til å finne den eksakte beliggenheten for det ovenfor nevnte klosteret. Selv lederen for prosjektet lovet å spise hatten sin hvis kongen mot formodning skulle finne på å stikke hodet opp av jorden.
Men som man graver, så finner man noen ganger. Både det man leter etter og mer. Overraskelsen var stor da man allerede på første utgravningsdag fant ikke bare klosterkirken, men en grav inneholdende et om ikke sprell levende, så i hvert fall svært interessant skjelett.
Mens lek, lærd og presse holdt pusten av spenning, ble beinrestene underlagt inngående analyser. Plasseringen, den skolioseskjeve ryggraden (kilder beskrev ham som krumrygget), omfattende sår og slagskader, radiokarbondateringer – alt talte sitt tydelige språk.
Det var imidlertid først etter omfattende DNA-analyser hvor kongen, et par etterkommere, samt universitetene i Leicester, Oxford, Glasgow, York og Toulouse var involvert, at man følte seg sikker: Den 4.februar 2014 kunne man fra universitetshold bekrefte for allmenheten og en overopphetet presse at graven var Rikard 3.s. Og at en hatt kom til å bli spist.
Debatten rundt åstedet for kongens første hvilested var død og begravet. Kongen var stadig like død, men ikke lenger begravet. Det måtte man selvfølgelig gjøre noe med. Men når, og ikke minst hvor?
Engasjementet rundt gjenbegravelse av et over 500 år gammelt lik, var imponerende, og forteller mye om hva forhistorien faktisk betyr for oss, og hvilke følelser den kan sette i sving. Arkeologer, historikere, etterkommere, leicesterianere, englendere – alle hadde en mening om hvor kongen nå skulle stedes til hvile og hvorfor.
Skulle det skje i York, hvor kongen hadde sitt opphav og etter etterkommernes sigende selv ønsket å bli begravet? Eller i Leicester-katedralen, små hundre meter fra funnstedet, og dermed i tråd med arkeologisk praksis og alminnelig sunn fornuft?
Det måtte en høyesterettsdom til for å få fattet en avgjørelse og dermed stilne gemyttene: Kongen skal gjenbegraves med engelsk pomp og prakt i Leicester Cathedral i dag, som et utløsende klimaks etter mange års spekulasjoner, og kulminasjon på en flere dager lang og mangfoldig seremoni hvor alle, friends and foes, vil få sjansen til å delta i, unnskyld uttrykket, festlighetene.
Rikard 3. vil få sitt hvilested, men diskusjonene og mytene omkring ham vil fortsette å leve. Både i folks fantasi og i det mindre enn et år gamle Richard IIIs Visitor Centre, hvor man med en vellykket blanding av gammel og ny teknologi og presentasjonsform gir den besøkende anledning til å innhente kunnskap både om kongen, hans samtid og den spennende utgravningsprosessen. Her gis man anledning til å trekke sine egne slutninger om den historiske skikkelsen som lang tid etter sin død satte sinn i kok, og hodebekledning på spisekartet.