Skoleverket får gjennomgå for å ha for lav produktivitet i Produktivitetskommisjonen store rapport som nylig ble lagt fram.

Elevene lærer ganske enkelt for lite. Som skoleansatt i 38 år og dermed medansvarlig for elendigheten, vil jeg komme med noen innspill der jeg har latt meg inspirere av kommisjonsleder Rattsøs ønske om «politisk brutalitet».

1. Frafallet på yrkesfag i videregående opplæring: Altfor liten andel av de elevene som begynner på yrkesfag fullfører med fagbrev slik intensjonen er. En hovedårsak til det er at mange kommer ut av grunnskolen med for dårlig grunnlag. Alle elever som fullfører grunnskolen har rett på videregående opplæring. Men det er ingen krav om at de skal ha bestått fag, enn si deltatt i undervisningen. Alle får vitnemål og har rett til å bli tatt inn i videregående opplæring. Et «politisk brutalt» tiltak her kunne være å bestemme at bare de elevene som har «tilstrekkelig» faglig kompetanse, skal få komme inn på videregående skole.

En annen årsak til at elever ikke oppnår lærlingplass er at det er mismatch mellom elevenes ønsker og arbeidslivets behov. Dette kan iallfall delvis rettes opp ved å legge mindre vekt på elevenes ønsker og mer vekt på arbeidslivets behov. Færre elever vil da få førsteønsket sitt oppfylt. Det er kanskje «brutalt»?

2. Av de elevene som går tre år for å få studiekompetanse, (påbygging inkludert) er det 20-25 prosent som ikke får bestått vitnemål etter tre år. Siden disse utdanningsprogrammene stort sett består av elever med middels eller gode karakterer fra grunnskolen, er det min påstand at den høye strykprosenten hovedsakelig skyldes at mange skoleelever prioriterer skolearbeidet for lavt. I tillegg til at mange stryker, fører denne lave prioriteringen også til at mange elever får svakere vitnemål enn det de har forutsetninger for.

Her foreslår jeg å se nærmere på reglene for inntak til høyskoler og universiteter. I dag er det slik at studenter tas opp fra to kvoter. En «primærvitnemålskvote» der man søker med de resultatene man har etter tre års videregående utdanning, og en «tilleggspoengkvote» der man søker å kvalifisere seg via yrkespraksis, ved å ta andre fag, eller ved å ta privatisteksamener i fag fra videregående skole for å forbedre karakterene. På det viset kan det gå flere år fra elever avslutter videregående skole til de tar fatt på et studium. Det har de siste årene vært en sterk økning i tallet på privatisteksamener, i 2014 nærmet tallet seg 10000 bare i Sør-Trøndelag. Og det er ingen øvre grense for hvor mange ganger man kan ta opp igjen fag som privatist.

Denne tilstanden må jo være en lissepasning til en kommisjon som leter etter muligheter for effektivisering. Hvis man altså reduserer, eller er så politisk brutal at man fjerner, mulighetene for å forbedre vitnemål, og bestemmer at inntak til høyere utdanning kun skal basere seg på vitnemål fra tre års videregående utdanning, vil man få ungdom raskere over i studier og etter hvert i lønnet arbeid basert på disse studiene. Da ville elever i videregående skole være nødt til å prioritere skolearbeidet høyere, og man ville forhåpentligvis en gang for alle få slutt på den absurde tradisjon som kalles russefeiring. Men «brutalt» ville det selvsagt være.

3. Kommisjonen sier et sted: «Skolene er også utsatt for mye detaljstyring som hindrer dem i å gjøre en god jobb, både ved å båndlegge tid til uproduktive oppgaver og ved å pålegge praksis som ikke fremmer gode resultater.» Til dette er det bare å si: «Tiltredes». Undertegnede har de siste atten år vært en del av lederteamet ved to ulike videregående skoler i Sør-Trøndelag. I løpet av denne perioden har det vært en formidabel økning av arbeidsoppgaver innenfor skoleledelse. Det gjelder for mange av disse oppgavene at de i liten grad er relatert til det som er skolens hovedformål, nemlig elevenes læring. Rutinebeskrivelser, rapporter, risikovurderinger, handlingsplaner, beredskapsplaner, internkontrollsystemer osv er blitt produsert i stort antall. For eksempel hadde Arbeidstilsynet i løpet av skoleåret 2013-14 tilsyn ved videregående skoler i Sør-Trøndelag. For å oppfylle alle påleggene som kom i etterkant, er det gått med hundrevis av arbeidstimer for rektorer og andre skoleledere. Kanskje ikke unyttig, men fremmer det læring?

4. Kommisjonen mener også at ledere i offentlig forvaltning, herunder skoleledere, i sterkere grad må ansvarliggjøres for resultatene. Men hvis en leder skal gjøres ansvarlig, må denne lederen også ha en viss myndighet til å påvirke resultatene. I takt med stadig flere politisk vedtatte nye rettigheter, har det i det tidsrommet jeg har kunne følge med, skjedd en klar forskyvning av makt og myndighet fra skolens ledelse og lærere over til foreldre og elever. Denne utviklingen er nok i tråd med demokratiske prinsipper om maktspredning, men man skal ikke være blind for at den innskrenker det handlingsrommet skoleledere og lærere har for å ta gode grep for å løse de oppgavene de er pålagt av samfunnet.

For å summere opp: Skolens viktigste formål er å gi elevene kunnskaper, ferdigheter og holdninger som setter dem i stand til å føre samfunnet videre i kommende generasjoner. Det er lett å være enig med kommisjonen i at sett i forhold til ressursbruken, lærer elevene generelt sett for lite, eller sagt på en annen måte: produktiviteten er ikke høy nok. Jeg har i all beskjedenhet prøvd å peke på noen forhold som kan forklare dette. Så spørs det om problemet er stort nok til at «politisk brutalitet» tas i bruk.