Påske er mer enn å nyte appelsiner ved en hyttevegg eller en pils på terrassen, mer enn å lytte til Johann Sebastian Bachs musikk eller å stikke seg vekk med den siste krimboka.
Alt dette hører selvfølgelig med i en moderne påskefeiring, og journalister skriver gjerne om det. Det journalistene derimot ikke skriver noe om, er påskens mest sentrale symbol: korset. Hvorfor ikke? Er det fordi korset alltid har vært et problematisk symbol?
I kristenheten vil man alltid tale om to forskjellige kors. Det ene korset er det som Jesus døde på i Palestina for ca. 2000 år siden da han ble korsfestet av den romerske okkupasjonsmakten (ikke av jødene). De andre korsene som man i dag kan se i kirker, på kirkelige kar og klær, på smykker, i kunsten osv., er symboler som viser tilbake til fortellinger om og fortolkninger av denne korsfestelsen.
Korset har lenge vært et problematisk symbol. Noen eksempler kan vise det. Det fortelles at ved slaget ved Milvian Bridge i 312 ble Konstantin inspirert av et syn som sa at han skulle fortsette sine erobringer i Kristi navn. «I dette navn skal du seire», hørte han en stemme si. Han bestemte da at Kristusmonogrammet, Chi-Ro (), skulle males på soldatens skjold. Fra denne tid, gjennom middelalderens korstog og helt inn i vår egen tid, har korset blitt brukt som et symbol på retten til å undertrykke og drepe andre. Jøder har opp gjennom århundrene, helt uten forankring i de faktiske historiske begivenhetene, fått skylden for Jesu død på korset, og er blitt urettmessig behandlet på grunn av det. Ku Klux Klan hadde korset som symbol på sine hvite kapper da de henrettet afroamerikanere i Sør-Statene. Slaveeiere holdt andakter for sine slaver og bad dem gjøre som Jesus hadde sagt, ta sitt kors opp og følge ham. Dette Jesus-sitatet ble ofte feilaktig fortolket dit hen at man skulle finne seg i sine lidelser, uansett hva eller hvem som hadde forårsaket dem. Teologen Elisabeth Johnson har kommentert dette slik: «Den gode nyheten, som evangeliet skulle være for alle mennesker, ble forvrengt til en dårlig nyhet for kvinner».
All teologi blir til i historiske epoker. Tidlig i kirkens historie fantes det en idé om at Djevelen hadde tatt menneskenes sjeler til fange, og at Gud måtte ofre sin sønn som løsepenge for dem. Men Gud var smartere enn djevelen. Idet Gud reiste Jesus opp fra de døde, overlistet han djevelen, og viste seg som herre over liv og død. På 1100-tallet mente Anselm av Canterbury i den berømte boka Cur Deus Homo? (Hvorfor ble Gud menneske?), at mennesket gjennom sin synd hadde vanæret Gud, og at Jesus, som var sann Gud og sant menneske, måtte dø for å gjenopprette Guds tapte ære, altså at Gud Far krevde at Sønnen måtte ofre seg for å gjenopprette orden i universet. En av hans samtidige, filosofen Peter Abelard, avviste Anselms idé, hovedsakelig fordi Anselm fikk Gud til å framstå som hårsår, dømmende og hevngjerrig. At Gud Far, som jo var beskrevet som selve Kjærligheten, skulle ønske å drepe Sønnen, var en umulig tanke. Isteden, mente Abelard, måtte man prøve å forstå korsfestelsen som et tegn på at Gud Far elsket menneskene så mye at han frivillig, gjennom Sønnen, ville dele alle menneskers kår, like inn i døden. Jesus fra Nasaret, som kalte seg selv for Menneskesønnen og Gud for far, var den som frivillig påtok seg oppgaven å vise dette for hele verden, og slik skulle menneskene inspireres til ta sitt «kors» opp og følge i hans spor. Hos Martin Luther og de andre reformatorene på 1500-tallet lå vekten mer på at Jesus døde en stedfortredende død «for oss», for at Gud skulle forsone en syndig verden med seg selv. All teologi preges av sin samtid.
«Hva kan man si om Gud etter Auschwitz?» spurte mange etter 1945. Teologen Jürgen Moltmann svarte på spørsmålet i sin bok The Crucified God i 1972. Istedenfor å spørre: «Hvorfor tillot Gud dette?» spør han: «Hvor var Gud da dette skjedde?» Hans svar var at vi må søke Gud blant dem som lider, rett og slett fordi kristne tror på en Gud som lidermed alle undertrykte skapninger i verden. Det er denne tanken som preger moderne teologi. Det er den som preger korsvandringene på langfredag, mest utbredt i de store byene. Korset som bæres gjennom byens gater blir oppfattet som et symbol på at den korsfestede, som selv oppfattet seg som en lidende tjener for menneskene, fortsatt lider med dem, og særlig med dem som det er begått urett mot. Man dyrker ikke lidelsen. Man sier bare: «Vær forberedt på at det kan koste å leve et liv for andre».
Fordi det finnes mennesker som misbruker teologien til å begrunne sin rett til å undertrykke eller drepe andre, både blant kristne, jøder og muslimer, har mange innsett at det er nødvendig å skjelne mellom den passive lidelsen, den man bare er mottaker av, for eksempel som et hjelpeløst torturoffer, og den aktive lidelsen, den en mor eller en sykepleier kjenner på sin egen kropp når hun frivillig, våkenatt etter våkenatt, kjemper for sitt lidende barn eller for andres lidende barn. Den første er utålelig. Den andre er dypt menneskelig. Mange teologer mener i dag at tanken om frelsen i for stor grad knyttes til Jesu lidelse og død på korset, og i for liten grad til hans liv og gjerning. Når Jesus proklamerte at Gud ikke gjør forskjell på folk og viste solidaritet med de aller fattigste, da ble det for mye for makteliten, sier de, og det var dét som førte ham til korset.