Mens Norge kjempet en desperat forsvarskamp mot tyske styrker, sørget myndighetene i Oslo og Trondheim for at flyplassene Fornebu, Lade og Værnes ble vedlikeholdt og rustet opp.
Derfra tok tyske bombefly og jagerfly av og bombet norske og allierte styrker og raserte byer som Kristiansund, Steinkjer og Bodø. Hvordan kunne dette skje?
Oslo kommune hadde før krigen drevet nødsarbeid på Fornebu flyplass, men arbeidet ble innstilt da tyskerne angrep 9. april. Oslos finansrådmann Paul Hartmann ble lørdag 13. april oppsøkt av en tysk offiser som forlangte arbeidet på Fornebu flyplass gjenopptatt, ellers «ville (det) bli truffet de mest drastiske forholdsregler». Hartmann skrev etter krigen: «Da jeg forsto at det ikke ville være til å komme utenom at arbeidet på flyplassen ble fortsatt, ble arbeiderne innkalt til mandag morgen.» Til Fornebu kom det fly med våpen og soldater. Fra Fornebu tok tyske fly av, fly som bombet de kjempende norske og allierte styrkene nordover på Østlandet. Britiske bombefly prøvde å ødelegge Fornebu om natten, mens norske arbeidere og entreprenører på oppdrag fra Oslo kommune bygde flyplassen opp igjen på dagen.
24. april offentliggjorde Trondheims ordfører Ivar Skjånes og Sør-Trøndelags fylkesmann Johan Cappelen følgende kunngjøring: «Den tyske overkommando forlanger at der skaffes 2000 arbeidere til planeringsarbeide paa Lade og Værnes. (…)Den tyske overkommando erklærer at disse arbeider er nødvendig for at beskytte Trondheim.» 24. april var 350 arbeidere i arbeid på Værnes, og 26. april ca 2000 arbeidere, slik at en 800 m lang rullebane av tre var ferdig 28. april. Tyskerne var fornøyd. 1. mai kom Reichkommissar Josef Terboven til Værnes for å inspisere og tale til de norske arbeiderne, og arbeiderne fikk gratis øl og engelske sigaretter.
Hvorfor gikk norske myndigheter i Oslo og Trondheim med på å organisere eller oppfordre til arbeid på flyplassene når disse flyplassene ble brukt til å bombe norske og allierte styrker og til terrorbombing av norske byer og tettsteder?
I ettertid er dette forklart med tyske trusler. At tyskerne truet er sant, men er dette en tilstrekkelig forklaring? Det finnes eksempler på andre nordmenn som også ble truet av tyskerne i denne tidlige fase av krigen, og som nektet å oppfylle tyskernes ønsker, men som likevel ikke ble utsatt for tyske straffereaksjoner. Direktøren på Kongsberg Våpenfabrikk ble truet av tyskerne til å produsere krigsmateriell, og direktøren for Meteorologisk institutt ble truet til å varsle været for de tyske militære. Begge nektet, men ingen av dem ble straffet av tyskerne.
Tyske trusler var utvilsomt en viktig forklaring til at norske myndigheter hjalp tyskerne, men jeg tror at fem andre forhold er viktige tilleggsforklaringer til hvorfor norske myndigheter hjalp tyskerne med flyplassarbeidet. Disse fem forhold er lydighetsplikt-argumentet, dyktig tysk samarbeidstaktikk, norsk forvirring, norsk isolasjon og manglende norsk forhåndsplanlegging.
Tyskerne hevdet med bakgrunn i sin ensidige tolkning av folkeretten at den norske befolkningen hadde en lydighetsplikt overfor okkupasjonsmakten. Noen nordmenn godtok i første omgang dette, selv om dette var en høyst diskutabel tolkning av folkeretten.
Dyktig tysk samarbeidstaktikk overfor nordmennene kan også forklare hvorfor tyskerne ofte fikk det som de ville. Det var nødt til å bli et samarbeid mellom lokale norske myndigheter og tyskerne i de okkuperte områdene om mange praktiske spørsmål, og det var lett for nordmennene å komme inn på et samarbeidsskråplan.
Ren norsk forvirring var også vanlig i sjokkdagene etter 9. april. Ett eksempel fra Trondheim var når nordmennene i møte med tyskerne ba om og fikk forsikringer om at militærflyplassen Værnes ikke skulle bli brukt mot nordmennene, men kun skulle brukes mot «englænderne». Både spørsmålet til tyskerne og den tilsynelatende aksept av svaret er et godt eksempel på norsk forvirring. For det første verken kunne eller ville tyske flygere skille mellom norske og allierte styrker fra luften. For det andre var jo britene allierte som kom til Norge på oppfordring fra vår regjering, så det var ikke rett å hjelpe til med bombingen av dem heller.
Følelsen av isolasjon må også ha vært sterk for de politiske lederne i Oslo og Trondheim. Alle kommunikasjonslinjer var brutt, så de kunne ikke komme i kontakt med regjeringen og få vite hva regjeringen ville ha gitt av råd. I en slik situasjon tenkte de trolig mest på det som var best for de menneskene de hadde ansvaret for, nemlig nordmennene i de tyskokkuperte delene av Oslo-området og Trøndelag.
Til sist forklarer manglende forhåndsplanlegging mye av det som skjedde i Norge i april 1940. Planer for å nekte fienden bruk av flyplasser og militæranlegg fantes ganske enkelt ikke. Ingen hadde tenkt i gjennom på forhånd hva man skulle gjøre, og det var ikke forberedt å ødelegge flyplassene.
Hvis de seks forholdene jeg har nevnt forklarer hvorfor norske myndigheter hjalp tyskerne med flyplassarbeid i april 1940, blir neste spørsmål hva de ellers kunne ha gjort. Et tenkbart alternativ hadde vært at Hartmann 13. april hadde nektet å gjenoppta Fornebu-arbeidet i regi av Oslo kommune, og at ordfører og fylkesmann i Trondheim 24. april hadde nektet å komme med sin kunngjøring. Tyskerne hadde nok også da fått utført flyplassarbeidet, men færre ville ha stilt opp, så arbeidet ville blitt mindre effektivt. Hartmann skrev etter krigen: «Det eneste man hadde kunnet gjøre ved en steil og avvisende holdning, var å sinke arbeidet noen dager. Det burde de selvsagt ha gjort.» De tre hovedpersonene bak flyplassarbeidet, Hartmann i Oslo og Skjånes og Cappelen i Trondheim, fikk forøvrig ingen reaksjoner for sine handlinger i 1940 etter krigen. Alle hadde de et godt rulleblad fra motstandskampen under krigen, og dessuten var omtrent alle innbyggere den gang i både Oslo og Trondheim enige i deres handlinger.