Skøyter: Idretten som ”alle” en gang elsket og idretten som ”alle” igjen vil elske. Bare vent og se.

Kronikkforfatteren er selv skøtyeløper og studerer idrettsfag på NTNU. Foto: Privat

Av Kristian Vårvik, student NTNU

Jeg var to år første gangen jeg gikk på skøyter og da jeg var ni år deltok jeg på min første organiserte skøytetrening. Jeg ble inspirert av å se på OL i Salt Lake City og med det var jeg bitt av skøytebasillen.

Drømmen om å bli olympisk mester ble født den dagen jeg bestemte meg for å begynne på skøyter. Ingenting skulle hindre meg fra å nå de målene jeg hadde satt meg og i skøytemiljøet ble drømmene akseptert og berømmet.

Jeg kjenner en viss stolthet hver gang jeg sier at jeg er skøyteløper. Jeg føler at jeg som norsk skøyteløper viderefører den arven skøytelegender som ”Hjallis”, ”Kupper’n” og Johann Olav Koss har gitt oss.

Jeg har brukt 13 år av livet mitt på skøyter og i dag har jeg mer lidenskap for idretten enn jeg noen gang har hatt tidligere. Jeg elsker skøytesporten og jeg elsker følelsen av å gå runde etter runde på isen.

For noen uker siden ble Norges største barnestevne på skøyter arrangert i Vikingskipet og den trønderske deltakelsen var stor. Jeg spurte flere løpere hvordan løpene deres hadde gått og svaret var stort sett ”Bra! Jeg perset!”. Hver gang vi setter en ny personlig rekord, kaller vi det en pers eller vi sier at vi har perset. Det er veldig sjeldent jeg hører barn sier de har slått en annen eller vunnet. Skøyter er en idrett hvor man i stor grad kan konkurrere med seg selv og mestringsfølelsen kommer uten å sammenlikne seg med andre.

Da jeg var 16 år var jeg veldig lysten på å utvikle meg og jeg bestemte meg for å trene mye mer enn tidligere. Jeg fikk igjen for treningen og hadde stor utvikling den sesongen. Sammenliknet med den beste løperen på min alder, Sverre Lunde Pedersen, så jeg ut som en statist, men sammenliknet med meg selv gikk jeg kjempefort.

Det samme året gikk jeg mitt første senior – NM og jeg satt for første gang i garderobe med de ”store gutta”. Det var stort for meg å sitte i garderobe med Håvard Bøkko, Norges desidert største skøytestjerne de siste ti årene. De fleste jeg snakker med skryter av skøytemiljøet og kanskje er det fordi man alltid føler seg hjemme. Jeg følte meg hjemme i garderoben med forbildene mine og jeg ble inspirert av å for første gang konkurrere mot de jeg bare hadde sett på TV.

Skøytesporten har tidligere fått kritikk for sine profiler, men jeg synes vi er heldige som har løpere som Håvard Bøkko, Sverre Lunde Pedersen og Ida Njåtun. Få utøvere er så flinke til å snakke med alle og vie både små og store oppmerksomhet. Da jeg var 10 – 12 år fant jeg Håvard Bøkkos telefonnummer i telefonkatalogen og sendte melding med en rekke spørsmål. Det var stort å få et langt og utfyllende svar fra mitt største forbilde. Hvor mange ville tatt seg tid til å gjøre det samme?

Siden 90 – tallet har skøyteinteressen i Norge vært dalende og flere har uttalt at skøytesporten er i ferd med å dø ut. Jeg tror vi i årene fremover vil se en helt annen utgave av norsk skøytesport og jeg håper det norske folk vil samle seg om denne fantastiske idretten. Jeg vet at interessen og lidenskapen for skøyter er der ute og det skal lite til for å vekke den. Jeg blir ofte møtt med et glødende engasjement og lysende øyne når jeg forteller eldre mennesker at jeg går på skøyter. Eldre slektninger og bekjente forteller ivrig om da de satt ved radioen og noterte rundetider, eller da de ble med fedrene sine på Bislett.

Jeg tror ikke på at skøytesporten er for kjedelig eller at konkurransene tar for lang tid. Under sjakk – VM samler store deler av landet seg foran skjermen i mange timer for å følge utviklingen. TV 2 har klart det samme med Tour de France, med etapper som varer i mange timer.

Jeg ønsker å være med på å sette preg på skøytesporten og én ting er sikkert: jeg gir meg ikke før jeg når målene mine er nådd. Min drøm er å bli verdens beste skøyteløper, men også at norsk skøytesport skal reise seg til den giganten den en gang var.