Spørsmålet kom fra «Martin», 11 år, i forbindelse med tilsyn på en barneverninstitusjon. Han hadde nylig oppdaget at han, som eneste elev, ikke fikk lekser.
Hva kan vi lære av en slik uttalelse? Hva er de voksnes begrunnelse for å forskjellsbehandle denne gutten?
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har mangeårig erfaring med tilsyn, klagebehandling og øvrig kontakt med barn og ansatte i barneverninstitusjoner og skoler. I 2014 gjennomførte vi 160 samtaler med barn og unge som bor i barneverninstitusjoner. Fylkesmannen kan pålegge skoleeier og barneverninstitusjoner å rette opp forhold som er i strid med barn og unges rettigheter.
Cirka ti prosent av barne- og ungdomsbefolkningen mottar barneverntiltak i løpet av sin oppvekst. I en skoleklasse på 30 elever vil altså i gjennomsnitt minst tre elever motta barnevernstiltak (hjelpetiltak i hjemmet eller plassering utenfor hjemmet) innen de fyller 18 år.
40 prosent av ungdommene som er i kontakt med barnevernet gjennomfører videregående opplæring, til forskjell fra dem som ikke mottar hjelpetiltak fra barnevernet, der 80 prosent gjennomfører (Nova rapport 9/2014). Dette er en uholdbar situasjon! Hva skyldes denne store ulikheten? Kan vi forvente at disse barn og unge skal mestre på samme nivå som barn og unge som vokser opp i langt mer stabile omsorgsrammer?
Professor Bo Vinnerljung, peker på at forskningen knyttet til barn og unge som får hjelp fra barnevernet, har vært bedre på å beskrive elendigheten enn å gjøre noe med det. I dag har forskningen imidlertid endret fokus, der en ser på hva som skal til for å bidra til positiv utvikling. Blant disse forskerne er professor Terje Ogden, som blant annet uttaler: «Mange barnevernsbarn er underytere på grunn av lave forventninger, ferdighetsmangler og store kunnskapshull.» (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Skolerapport, 2014).
«Martin» som nevnt ovenfor, ville ha lekser. I en slik uttalelse ligger det et ønske om å være som andre barn. Å være barn eller ungdom og motta hjelp fra barnevernet, vil medføre en forskjell fra vanlige oppvekstvilkår. At «Martin» får være som andre, på en arena der alle barn befinner seg, er av stor betydning for hans selvoppfatning. Det vil blant annet innebære å bli møtt med forventninger om læring og mestring. Vi tror imidlertid ikke at skolen og evt. barnevernets tilpasninger overfor «Martin» er iverksatt med tanke på å gjøre han annerledes. I dette ligger det nok mer et ønske om å ivareta, og ikke stille for store krav. En slik holdning ble nettopp bekreftet i forskningsprosjektet «Sammen for læring», der psykisk helse tidvis ble vurdert som viktigere enn skolegang. Nedprioritering av skolen, vil i verste fall føre til et «utenforskap» og på sikt en marginalisering. Dette bekreftes i Vinnerljungs forskning som viser at å lykkes i skolen, er den faktoren som tydeligst predikerer et godt voksenliv.
Professor Ogden har identifisert hva som skal til for å øke gjennomføringen av videregående opplæring. Her nevnes blant annet: praktisk hjelp til å komme seg på skolen, mer forståelig undervisning, flere aktivitets- og mestringsmuligheter, samt oppmuntringer og motivasjonstiltak. Ikke minst merker vi oss betydningen av engasjerte lærere som har positive forventninger og holdninger, gode relasjonsferdigheter og god støtte blant kolleger og ledelse.
Bufdir er nå i ferd med å iverksette en omfattende skolesatsing overfor både de som arbeider i barnevernet og i skolen. Målgruppen er med andre ord voksne som møter disse barn og unge, hver dag. Tiltakene som Bufdir nå iverksetter, er basert på nasjonal og internasjonal forskning. Denne forskningen viser at målrettet, systematisk innsats over tid gir positiv effekt for skoleresultater.
Tiltakene iverksettes på flere nivå for å styrke skole- og utdanningssituasjonen for barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet, eksempelvis holdningsendrende arbeid rettet mot ansatte i barnevern- og skolesektoren, kartlegginger og utvikling av statistikk, samt utredning og igangsetting av prosjekter med dokumentert effekt. Fylkesmennene har også i sine embetsoppdrag tiltak som støtter opp om og bidrar inn i kommunens- og fylkeskommunens arbeid på disse områdene.
I Sør-Trøndelag støtter Fylkesmannen to prosjekter som allerede er iverksatt: «Bedre skolestart for barn i beredskapshjem og fosterhjem» og «Sammen om læring og utvikling av barn og unges grunnleggende ferdigheter – miljøterapi i kunnskapssamfunnet». Prosjektene omfatter skole, PPT, fosterhjem, beredskapshjem og barneverninstitusjonene.
Denne statlige satsingen er høyst påkrevet for at flere barn og unge som mottar bistand fra barnevernet, gjennomfører videregående opplæring. Èn viktig faktor er at barn og unge møtes med realistiske forventninger til hva kan de kan mestre i skolehverdagen. Satsingen vil kreve systematisk og helhetlig innsats over tid fra aktørene. Èn viktig suksessfaktor er at endringsarbeidet forankres, iverksettes og følges opp av ledere på ulike nivå. Fylkesmannen vil derfor oppfordre ledere innenfor skole- og barnevernssektorene til å gripe muligheten og delta i satsingen som nå er iverksatt.
Om du fremdeles er i tvil: Selvfølgelig skal barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet, gjennomføre videregående opplæring!