Det er nødvendig å stille spørsmål ved ytringskulturen i offentlige virksomheter.
I Monika-saken fra Bergen politikammer har vi sett at ansatte må ta store personlige omkostninger for å fremme åpen kritikk.
Hvordan er situasjonen i norske skoler, der framtidige generasjoner skal lære betydningen av ytringsfrihet? Norske skoleledere har nettopp deltatt i en undersøkelse om dette. Resultatet av denne undersøkelsen er nedslående. Bare 3 prosent mener det i stor grad er aksept for å uttrykke seg kritisk til kommunenes og fylkeskommunenes utdanningspolitikk og prioriteringer. 2 av 3 mener det i mindre, liten eller ingen grad er aksept for at de kan gå ut offentlig og uttrykke seg kritisk til skoleeieres utdanningspolitikk og prioriteringer.
42 prosent oppgir at de i stor eller noen grad ville ha deltatt mer i den offentlige utdanningsdebatten, dersom de følte seg trygge på at kommunene og fylkeskommunene støttet en slik åpenhet og 48 prosent svarer at de er helt eller delvis uenige i at arbeidsgiver har skapt en god kultur for å fremme intern kritikk. Dette tegner et bilde av en svært alvorlig situasjon i norsk skole.
Ytringsfrihet er viktig, både som rettighet og som drivkraft for kvalitet. Uten rom for kritisk tenkning risikerer vi å opprettholde dårlige praksiser. Ansatte i skoler og barnehager er forpliktet til å ytre seg om kritikkverdige forhold. Det er i tillegg en profesjonsetisk forpliktelse. I lærerprofesjonens etiske plattform heter det blant annet at profesjonen tar ansvar for å varsle når rammevilkår skaper faglig og etisk uforsvarlige tilstander, at vi skal arbeide i åpenhet og tilrettelegge for innsyn fra berørte parter og at vi skal møte kritikk med åpenhet og faglige argumenter.
For at skoler og barnehager skal kunne gi barn og unge et best mulig tilbud, må vi verne om muligheten til å ytre seg. Om vi skal forvalte samfunnsmandatet vårt på en troverdig måte, må vi selv være eksemplariske i vår ytringskultur. På skolen lærer elevene å bli deltakere i vårt demokrati. Lærere og rektorer skal være forbilder. Da er det urovekkende at de så klart gir uttrykk for at arbeidsgiverne begrenser dem i å delta i en offentlig debatt. Vi understøtter ikke fri og uredd ytringskultur blant elever ved å legge lokk på kritiske forhold ved våre egne virksomheter.
Sivilombudsmannen har gitt uttrykk for at kommunale forordninger begrenser ansattes ytringsfrihet, istedenfor å fremme den. Veksten av ulike rutiner og regelverk som har til hensyn å forme kommunikasjonen både innad og utad i virksomhetene, er økende. I årsmeldingen for 2013 uttrykker sivilombudsmannen bekymring for utviklingen og skriver at Ombudsmannen lenge har vært oppmerksom på faren for begrensninger i ytringsfriheten som følge av slike reglement.
Det kan synes som om Grunnlovens styrkede vern om ytringsfrihet ennå ikke har fått det tiltenkte gjennomslag i praksis og at flere offentlige arbeidsgivere fortsatt praktiserer et foreldet syn på ansattes ytringsfrihet og rett til varsling. Sivilombudsmannen reiser videre spørsmål om det bør iverksettes tiltak med sikte på informasjon og holdningsendring blant ledere i offentlige forvaltning.
Samtidig øker trykket mot skoler om å fremstå som gode. Markedslignende systemer med fritt skolevalg kombinert med pengene-følger-eleven gjør at skoler ansetter omdømmeansvarlige. Det at skoler føler seg presset til å fremstå som attraktive for «kunden» i det ene øyeblikket, gjør at de i neste øyeblikk får problemer med legge til rette for kritiske ytringer internt og eksternt. Her har politikere et særskilt ansvar for å verne nettopp utdanning mot slike mekanismer.
Heldigvis har vi rektorer som Oddvar Nergård i Stjørdal. Rektoren fikk skriftlig advarsel for å ha kritisert bygging av kulturhus til 700 millioner kroner, samtidig som skolen fikk mindre ressurser enn lovens krav. Advarselen ble senere trukket. Han råder andre skoleledere til å uttale seg og mener at hvis den som vet hvor skoen trykker, slutter å si noe, løper en fra sitt samfunnsansvar. Vi trenger lærere og rektorer, sykepleiere og leger, politifolk og politimestre som sier ifra. De jobber i virksomheter som forvalter avgjørende goder for innbyggerne, fra barnehageplasser til sykehjemsplasser. Og de sitter ofte tettest på utfordringer vi alle bør få vite om.
Offentlig ordskifte i fornuftige former er en viktig del av vårt demokrati. Styring som hemmer fri og uredd ytringskultur gjør at samfunnet blir avhengig av at ansatte tar store personlige ofre for å varsle om kritikkverdige forhold. Prisen kan bli for høy – for oss alle.