Det er ikke sikkert det er alderen som gjør at du ikke hører. Har du hørt om «cocktailparty-effekten»?
Alder får skylden for så mangt: Dårlig hørsel, dårlig syn, dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjon – ja, i det hele tatt alt blir dårligere. Og så er det jo så greit å skylde på alder, da er det jo noe en ikke kan noe for eller kan gjøre noe med! Tja, er det nå så sikkert – la meg introdusere «cocktailpartyeffekten».
Det er viktig å skille mellom alder og sykdom/skader, ta for eksempel hørsel: I en undersøkelse av 10-åringer i Trondheim fant vi en gruppe som vi kalte «cocktailpartybarn». Barna fikk høretelefoner på ørene og skulle lytte til to historier av tilnærmet samme omfang og vanskelighetsgrad. Etterpå fikk de ti enkle spørsmål fra den historien de hadde lyttet til. Den første historien ble presentert i høretelefonene uten noen forstyrrelser, og de fleste barna klarte å besvare minst åtte av spørsmålene. Den andre historien ble presentert med forstyrrelse fra en annen historie som ble presentert som bakgrunnsstøy i høretelefonene – slik det kan være i et cocktailparty. For noen av barna var dette så forstyrrende at de bare kunne svare på i beste fall et par av spørsmålene.
Ved nærmere utspørring gikk det fram at disse barna ofte bare koblet ut i klasserom hvor det var en god del bakgrunnsstøy. Denne cocktailparty-effekten kunne være så sterk at barna rett og slett ikke kunne følge med i det de skulle være oppmerksomme på, først og fremst lærerens undervisning. De kunne like gjerne bare sitte og dagdrømme. Hva skyldes dette? Det kan i hvert fall ikke skyldes alder.
Noe skyldes rett og slett dårlig hørsel: Vi konstaterte hørselstap hos godt over halvparten av disse «cocktailparty-barna», hørselstap som ikke var oppdaget gjennom rutineundersøkelser som blir foretatt av norske skolebarn. Men slik er det også i andre livsfaser: Ifølge den meget omfattende Nord-Trøndelagsundersøkelsen (Hunt) var det knapt 1/3 av totalbefolkningen som hadde nedsatt hørsel, i hvert fall slik det ble målt ved vanlige audiologiske undersøkelser.
I en kartlegging jeg gjorde blant nye studenter ved NTNU var det også en forbausende stor gruppe, over 30 prosent, som rapporterte om hørselsproblemer i auditoriene, problemer som de beskriver på lignende måte som cocktailparty-effekten. Det synes således som hørselsproblemer er underdiagnostisert i mange livsfaser, at de kan være av mange typer og at de slett ikke er begrenset til eldre årganger.
Hva kan en gjøre med det fenomenet som her kalles cocktailparty-effekten? En praktisk løsning som jeg har prøvd i læringssammenheng kan være verdt å nevne: Hvis en i et stort auditorium med 300 studenter ønsker å ha perioder med dialoger eller smågrupper som diskuterer sammen, kan en løsning være å ha musikk i auditoriet. Slik «forstyrrelse» kan ha den effekten at den tar bort den farlige bakgrunnsstøyen – lydene fra de andre gruppene som diskuterer – uten å skade oppmerksomheten om dialogen i den enkelte gruppen. Men her må en prøve seg fram. Min erfaring er at musikken helst bør være Mozart, men meg bekjent er det ikke gjort systematisk forskning omkring dette!
Det er jo klart at mange eldre plages av hørselstap, og mange av disse har kanskje cocktailparty-effekten, noe som merkes godt i sosiale sammenhenger. Det kan gå greit å samtale med én om gangen, men i praten rundt bordet kan de like gjerne melde seg ut. Hørselstap kan derved bidra til sosial isolasjon.
Nå kan vi jo legge litt av skylden på oss selv: Samtidig som vi begynner å høre dårlig, er det ganske utbredt at vi samtidig begynner å snakke lavere og mer utydelig – slik at det ene problemet forsterker det andre. Her kan vi jo heller ikke bare skylde på alder, for dette går det an å gjøre noe med bare ved å være oppmerksom på problemet, du trenger ikke engang teknologisk hjelp: Snakk høyere! Men det er det ikke så lett å huske på, noen hver av oss trenger å bli påminnet om det.
Det kan av og til være vanskelig å skille mellom hørselsproblem og mer generelle konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblemer. Jeg hadde en kollega som ikke tålte støy. Han forsøkte å polstre kontordøra, det hjalp ikke. Så fikk han satt inn dobbeltdør, det hjalp heller ikke. Men ved et bord i kantina der dekketøy klirret og folk passerte og hilste på hverandre og det ble snakket og slarvet, der fant han ro til å konsentrere seg. Det viste seg at de lydene som forstyrret var de nesten umerkelige som han nærmest oppsøkte selv på kontoret sitt. I kantina ble de overdøvet av ufarlige lyder, altså igjen en slags cocktailpartyeffekt.
Skifte av miljø kan i det hele tatt virke svært så konstruktivt. De samme veggene og de samme lydene som en opplever hver dag gjør en kanskje så følsom at man ikke tåler forstyrrelser. Før du legger all skyld på alder, hvorfor ikke prøve noe helt nytt hvis cocktailparty-effekten låser deg inne: Kanskje en betagende Mozart-konsert eller en bråkete kantine kan hjelpe?