Endret: 30.05.2008 kl. 13:04
En snart hundre år gammel setning av Proust dukket opp i hodet mitt idet hun
spurte. Men når har man tid til å sitere «På sporet av den tapte tid»? Jeg
vet heller ikke om setningen vil få plass i en avis, men jeg prøver: «Det
sanne liv, det endelig erkjente og opplyste liv, det eneste liv vi virkelig
har levet, det er litteraturen». Kjøper du den?
Når man jobber med litteratur, må man stadig legitimere sin virksomhet. Nå som
litteraturen konkurrerer med så mange andre medier, gjelder dette mer enn
noensinne. Litteraturprofessoren Antoine Compagnon, som ble valgt inn i
Collège de France i fjor, ga sitt åpningsforedrag tittelen «Hvorfor drive
med litteratur?» Selv i Frankrike, der litteraturen har stått så sterk
gjennom både absolutisme og revolusjon, er det spørsmålet på dagsorden.
I Trondheim mangler litteraturmiljøet et eget tilholdssted. Oslo har fått et
velfungerende litteraturhus. Ved Universitetet i Oslo het likevel en av
vårens seminarrekker «Litteraturen på vei ut?». Og litteraturfestivalen på
Lillehammer hadde nylig en debatt på programmet med tittelen «Sakprosaen
kommer!» Den ble innledet av verdens første professor i sakprosaforskning,
Johan Tønnesson, som nylig skrev boka «Hva er sakprosa». Tønnesson hevder at
sakprosaen ytrer seg direkte om en virkelighet som skjønnlitteraturen
uttaler seg indirekte om. Skillet har skapt diskusjon, fordi en rekke gode
bøker befinner seg i grenselandet mellom de to ytterpunktene. Uansett er det
ingen fare for at sakprosaen skyver fiksjonen ut. Den siste franske
bokhøsten kunne by på 727 nye fiksjonsbøker. Litteraturen overlever fint i
et mylder av andre kulturuttrykk som den konkurrerer med og påvirkes av.
Spørsmålet er hvordan den påvirker oss, og hvordan vi kan bruke den.
Litteraturens rolle er blitt diskutert helt siden Platon og Aristoteles. Og
den romerske dikteren Horats' ideal om å forene det nyttige og det
behagelige (utile dulci) har stadig gjort seg gjeldene. Eksistensialisten
Sartre skrev i 1947 et litterært manifest med tittelen «Hva er litteratur?»,
der han slo et slag for den samfunnsnyttige litteraturen. Men
eksistensialismens tid er over, og kanskje har mangelen på en engasjert
skjønnlitteratur med åpenbar nytteverdi bidratt til at Norge har gjort
sakprosaen til et eget fagfelt. Jeg har ingenting mot sakprosa, men synes
det er kjedelig at fiksjonstekster nå får mindre plass i utdanningen.
Franskstudentene ved NTNU fikk et sterkt redusert tilbud i litteratur som
følge av «kvalitetsreformen». Det tar tid å lære et fremmedspråk så godt at
man kan lese romaner, og siden «kvalitetsreformen» kortet ned studietiden og
krevde skriftlige innleveringer fra første semester, måtte
litteraturpensumet kuttes. Dagens bachelorstudenter må levere oppgaver på
fransk før de lærer å lese språket skikkelig. De færreste rekker å komme seg
fra det harde begynnerstadiet og over i fasen der man virkelig kan nyte
fransk litteratur. Det er synd, for det er i denne fasen man opplever
litteraturen som en direkte erfaring av fransk kultur. Sterke
leseropplevelser kan huskes på linje med livserfaringer. Men det tar tid å
bli følelsesmessig involvert i et annet språks litteratur. Og følelsene må
være med for at kunnskapen skal sitte. Det er ikke tilfeldig at selve
utrykket for å lære noe utenat har ordet «hjerte» i seg på flere språk
(apprendre par c{oelig}ur, learn by heart). Når tidligere franskstudenter
blir spurt om hva de husker fra studiet, nevner de gjerne litteraturen.
Men i dag stiller flere fremmedspråkstudenter spørsmålet: Hva skal vi med
litteratur? De vil jo bare lære å bruke språket som et nyttig verktøy. Med
fare for å virke gammeldags hender det at jeg serverer dem et sitat fra
Mykles roman Sangen om den røde rubin: «Ask slikket seg heftig om munnen da
han så navn som Zola, Anatole France, Voltaire, Proust, Mauriac, Stendahl,
Balzac, Cocteau []. Man hadde ikke bare lov til å lese disse bøkene. Det var
en fortjenstfull ting å lese dem! - Man ville få en god karakter på sitt
vidnesbyrd hvis man hadde lest dem omhyggelig! Tanken var så utrolig, så
full av grenseløs lykke, at Ask ravet».
Dagens NTNU-studenter er nok mer nytteorienterte enn Ask Burlefot. Selv de som
velger å studere ved Det historisk-filosofiske fakultet vil ha en direkte
yrkesrettet utdannelse. Dette har fakultetet prøvd å imøtekomme ved å
opprette et emne kalt «Humanister i praksis», der studentene utplasseres i
ulike bedrifter, slik at deres plass i samfunnet synliggjøres. I tillegg
kommer det til høsten et nytt emne med tittelen «Fremmedspråk og samfunn».
Behovet for å se hvordan man kan bruke sin kompetanse er forståelig nok. Men
for at språkkompetansen skal feste seg, trenger vi tekster som griper oss,
og som vekker fantasien slik av vi selv kan skape noe språklig der
forfatteren slapp: «De nyttigste bøkene er de der leseren selv utgjør
halvparten» skrev Voltaire. Nå har litteraturprofessoren Pierre Bayard gått
så langt som å hevde at man fint kan utfolde sin kreativitet rundt en roman
bare ved å ha hørt om den. Det viser han i fjorårets franske bestselger
«Hvordan snakke om bøker man ikke har lest», som paradoksalt nok har bidratt
til å vekke franskmenns leselyst. Bayard ønsker å løse opp i et anstrengt
forhold til litteraturen for å opprettholde en levende litterær diskusjon.
1600-tallets store tenker Descartes omtalte lesningen av gode bøker som en
konversasjon med fortidens største mennesker, der man bare får kremen av
deres tanker. Disse store forfedrene kan gi mye, hvis man bare våger å gå
inn i diskusjoner med dem. Men da må også Det historisk-filosofiske fakultet
våge å ivareta sin humanistiske tradisjon som dagens studentmasse ikke
umiddelbart ser nytten av. Samtidig må dagens forfattere få mer rom, slik at
meningen med litteraturen kan synliggjøres sterkere. For det trengs.
Derfor håper jeg at Trøndersk forfatterlag får sitt etterlengtede
litteraturhus. Jeg skulle gjerne ha tatt en kaffe med min kusine der.,
post.dok.,
