Adresseavisens kronikk lørdag 31.mai 2008

Hva skal vi med litteratur?

En snart hundre år gammel setning av Proust dukket opp i hodet mitt idet hun spurte. Men når har man tid til å sitere «På sporet av den tapte tid»? Jeg vet heller ikke om setningen vil få plass i en avis, men jeg prøver: «Det sanne liv, det endelig erkjente og opplyste liv, det eneste liv vi virkelig har levet, det er litteraturen». Kjøper du den?



Når man jobber med litteratur, må man stadig legitimere sin virksomhet. Nå som litteraturen konkurrerer med så mange andre medier, gjelder dette mer enn noensinne. Litteraturprofessoren Antoine Compagnon, som ble valgt inn i Collège de France i fjor, ga sitt åpningsforedrag tittelen «Hvorfor drive med litteratur?» Selv i Frankrike, der litteraturen har stått så sterk gjennom både absolutisme og revolusjon, er det spørsmålet på dagsorden.



I Trondheim mangler litteraturmiljøet et eget tilholdssted. Oslo har fått et velfungerende litteraturhus. Ved Universitetet i Oslo het likevel en av vårens seminarrekker «Litteraturen på vei ut?». Og litteraturfestivalen på Lillehammer hadde nylig en debatt på programmet med tittelen «Sakprosaen kommer!» Den ble innledet av verdens første professor i sakprosaforskning, Johan Tønnesson, som nylig skrev boka «Hva er sakprosa». Tønnesson hevder at sakprosaen ytrer seg direkte om en virkelighet som skjønnlitteraturen uttaler seg indirekte om. Skillet har skapt diskusjon, fordi en rekke gode bøker befinner seg i grenselandet mellom de to ytterpunktene. Uansett er det ingen fare for at sakprosaen skyver fiksjonen ut. Den siste franske bokhøsten kunne by på 727 nye fiksjonsbøker. Litteraturen overlever fint i et mylder av andre kulturuttrykk som den konkurrerer med og påvirkes av. Spørsmålet er hvordan den påvirker oss, og hvordan vi kan bruke den.



Litteraturens rolle er blitt diskutert helt siden Platon og Aristoteles. Og den romerske dikteren Horats' ideal om å forene det nyttige og det behagelige (utile dulci) har stadig gjort seg gjeldene. Eksistensialisten Sartre skrev i 1947 et litterært manifest med tittelen «Hva er litteratur?», der han slo et slag for den samfunnsnyttige litteraturen. Men eksistensialismens tid er over, og kanskje har mangelen på en engasjert skjønnlitteratur med åpenbar nytteverdi bidratt til at Norge har gjort sakprosaen til et eget fagfelt. Jeg har ingenting mot sakprosa, men synes det er kjedelig at fiksjonstekster nå får mindre plass i utdanningen.



Franskstudentene ved NTNU fikk et sterkt redusert tilbud i litteratur som følge av «kvalitetsreformen». Det tar tid å lære et fremmedspråk så godt at man kan lese romaner, og siden «kvalitetsreformen» kortet ned studietiden og krevde skriftlige innleveringer fra første semester, måtte litteraturpensumet kuttes. Dagens bachelorstudenter må levere oppgaver på fransk før de lærer å lese språket skikkelig. De færreste rekker å komme seg fra det harde begynnerstadiet og over i fasen der man virkelig kan nyte fransk litteratur. Det er synd, for det er i denne fasen man opplever litteraturen som en direkte erfaring av fransk kultur. Sterke leseropplevelser kan huskes på linje med livserfaringer. Men det tar tid å bli følelsesmessig involvert i et annet språks litteratur. Og følelsene må være med for at kunnskapen skal sitte. Det er ikke tilfeldig at selve utrykket for å lære noe utenat har ordet «hjerte» i seg på flere språk (apprendre par c{oelig}ur, learn by heart). Når tidligere franskstudenter blir spurt om hva de husker fra studiet, nevner de gjerne litteraturen.



Men i dag stiller flere fremmedspråkstudenter spørsmålet: Hva skal vi med litteratur? De vil jo bare lære å bruke språket som et nyttig verktøy. Med fare for å virke gammeldags hender det at jeg serverer dem et sitat fra Mykles roman Sangen om den røde rubin: «Ask slikket seg heftig om munnen da han så navn som Zola, Anatole France, Voltaire, Proust, Mauriac, Stendahl, Balzac, Cocteau []. Man hadde ikke bare lov til å lese disse bøkene. Det var en fortjenstfull ting å lese dem! - Man ville få en god karakter på sitt vidnesbyrd hvis man hadde lest dem omhyggelig! Tanken var så utrolig, så full av grenseløs lykke, at Ask ravet».



Dagens NTNU-studenter er nok mer nytteorienterte enn Ask Burlefot. Selv de som velger å studere ved Det historisk-filosofiske fakultet vil ha en direkte yrkesrettet utdannelse. Dette har fakultetet prøvd å imøtekomme ved å opprette et emne kalt «Humanister i praksis», der studentene utplasseres i ulike bedrifter, slik at deres plass i samfunnet synliggjøres. I tillegg kommer det til høsten et nytt emne med tittelen «Fremmedspråk og samfunn». Behovet for å se hvordan man kan bruke sin kompetanse er forståelig nok. Men for at språkkompetansen skal feste seg, trenger vi tekster som griper oss, og som vekker fantasien slik av vi selv kan skape noe språklig der forfatteren slapp: «De nyttigste bøkene er de der leseren selv utgjør halvparten» skrev Voltaire. Nå har litteraturprofessoren Pierre Bayard gått så langt som å hevde at man fint kan utfolde sin kreativitet rundt en roman bare ved å ha hørt om den. Det viser han i fjorårets franske bestselger «Hvordan snakke om bøker man ikke har lest», som paradoksalt nok har bidratt til å vekke franskmenns leselyst. Bayard ønsker å løse opp i et anstrengt forhold til litteraturen for å opprettholde en levende litterær diskusjon.



1600-tallets store tenker Descartes omtalte lesningen av gode bøker som en konversasjon med fortidens største mennesker, der man bare får kremen av deres tanker. Disse store forfedrene kan gi mye, hvis man bare våger å gå inn i diskusjoner med dem. Men da må også Det historisk-filosofiske fakultet våge å ivareta sin humanistiske tradisjon som dagens studentmasse ikke umiddelbart ser nytten av. Samtidig må dagens forfattere få mer rom, slik at meningen med litteraturen kan synliggjøres sterkere. For det trengs.



Derfor håper jeg at Trøndersk forfatterlag får sitt etterlengtede litteraturhus. Jeg skulle gjerne ha tatt en kaffe med min kusine der., post.dok.,