8. mai 2015 er det 70-års jubileum for avslutningen av andre verdenskrig i Norge. Men selv med frigjøringen stod fortsatt okkupantenes etterlatenskaper igjen over hele landet.

Viktig krigsminne: Hitler mente at Norge var et «skjebneområde» hvor krigen ville avgjøres, og ga sannsynligvis selv ordre om byggingen av den første ubåtbunkeren i Norge, Dora I. Foto: Morten Antonsen, Adresseavisen

Militærleirer og fangeleirer, kystfort og luftvern, flyplasser og marinebaser, stod som minner om fem lange krigsår. Mange av disse står den dag i dag. En av de mektigste krigslevningene i landet finner man midt i Trondheim, nemlig ubåtbasen Dora på Nyhavna.

Nyhavna er for tiden sentral i byutviklingsdebatten. Store planer foreligger om bygging av tusenvis av boliger, scener for kunst og kultur og arenaer for forskning og fritid. Debatten virker å være preget av et ønske om størst mulig fremtidsrettet gevinst, med oppføring av høyhus og igjenfylling av havnebassenget. Stedets historie blir derimot oftest kortfattet. I lys av det forestående jubileet bør man derfor benytte sjansen til å kaste et blikk tilbake på hva Dora egentlig var.

Allerede sommeren 1940 ble det etablert et støttepunkt for den tyske marinen i Trondheimsfjorden. Man trengte betydelige havneanlegg for å vedlikeholde slagskip, kryssere, jagere og ubåter som var med i det brutale slaget i Atlanterhavet. Ubåtene var den viktigste spydspissen i den tyske krigføringen mot Storbritannia og USA, og de allierte gjorde alt de kunne for å ødelegge dem med bombefly. Tyskernes svar var å bygge enorme, bombesikre bunkere hvor ubåtene kunne være trygge mens de ble reparert og utrustet. På bakgrunn av at Hitler mente at Norge var et «skjebneområde» hvor krigen ville avgjøres, ga sannsynligvis Hitler selv ordre om byggingen av den første ubåtbunkeren i Norge, Dora I.

Å oppføre en ubåtbase i Trondheim skulle vise seg å bli en utfordring. Ikke fantes det tilstrekkelig kompetanse lokalt, og ikke fantes det tilstrekkelig tilgang på verken ressurser eller arbeidere. Nesten alt måtte derfor sendes fra Tyskland. Sement, armeringsjern, verktøy, hele togsett, ingeniører og arbeidere kom fra Tyskland og det øvrige okkuperte Europa. Også sovjetiske krigsfanger ble satt inn i arbeidet. Tidsvitner forteller om rekkene med illeluktende krigsfanger, kledd i filler, som morgen og kveld marsjerte til og fra fangeleirene i Østbyen for å jobbe på Nyhavna.

Med oppføringen av Dora skulle Trondheim for alvor markere seg på krigens kart. 24. juli 1943 fant en av de mest dramatiske hendelsene i Trondheim under krigen sted. Fra England kom det flyvende 41 tunge amerikanske bombefly som slapp lasten sin over Nyhavna. Dora I tok riktignok ingen skade, men store deler av havneanlegget ble rasert og 8 norske sivile ble drept sammen med 31 tyskere. 22. november 1944 var det planlagt et enda større bombeangrep med 171 britiske bombefly. Dårlig vær, kombinert med kunstig tåke sluppet ut av gassbeholdere plassert rundt om i byen, avbrøt imidlertid angrepet, noe som antageligvis var svært heldig for Trondheim by.

Før krigens slutt bestod ubåtbasen Dora av et stort antall bygninger. Dora II var begynt oppført i 1942, men ble aldri ferdig. Det fantes også planer om en enda større ubåtbunker, Dora III, som skulle ligge i Leangenbukta. Selv om krigstidens landskap i dag er endret, går man på Nyhavna i realiteten fortsatt rundt i det samme landskapet som ble bygd som en høymoderne marinebase under krigen. Dora Is 3 meter tykke vegger og 3 1/2 meter tykke tak gjør den mer eller mindre umulig å fjerne. Dora II står som en ruin, men like massiv, litt bortgjemt bak verkstedhaller av nyere dato. Langs Strandveikaia står en rekke opprinnelige bygninger som var driftsbygninger og verksteder under krigen. Med sin ganske karakteriske arkitektur er det tydelig å se at de hører sammen. Langs Ladehammerkaia finnes fremdeles to opprinnelige verkstedhaller og torpedoverksteder. Her står også to runde bunkere med spir, såkalte Luftschutstürme, eller tilfluktstårn, konstruert slik at bomber som traff det spisse taket skulle gli vekk fra bygningen.

Med en litt nøyere betraktning kan man finne svært direkte og personlige spor fra krigen blant disse krigslevningene. På tilfluktstårnene ser man skader hvor bøyde armeringsjern stikker ut av sår i betongen, sannsynligvis minner fra det eneste større bombeangrepet Trondheim noensinne har vært utsatt for. På østveggen på Dora I står det en advarsel i klartekst: Rauchen streng verboten! – Røkning strengt forbudt! Inne i Dora I finnes de mest personlige sporene, innskripsjoner av årstall, stjerner og kyrilliske ord. En innskripsjon kan oversettes til «1941 fangenskap 1.9 8l». Kanskje en beskjed fra en sovjetisk krigsfange som med fare for egen helse ønsket å fortelle om sin skjebne etter at han ble tatt til fange 1. september under den tyske invasjonen av Sovjetunionen.

Det finnes mange flere minner, mye mer informasjon og mye potensiell kunnskap i Dora. Det er ingen tvil om at Nyhavna må spille sin rolle i en by som er i stadig vekst, men å neglisjere stedet som landets kanskje mest monumentale krigsminne, er å ignorere vår tilknytning til vår nære historie. Slavearbeid, trusselen om bombeangrep og frihetsbegrensning var en del av Trondheims hverdag for ikke så altfor lenge siden. Forhåpentligvis vil vi i fremtidige utviklingsforslag se mer hensyn til at vi på Nyhavna har enestående krigsminner. Formidlet, forvaltet og bevart godt, kan de gi oss muligheter for opplevelser, kunnskap og refleksjon, og slik være en ressurs fremfor brems i utbyggingsplanleggingen.