Uansett hvor mye penger vi har, kunne vi godt hatt litt mer, uansett hvor slank vi er, vil vi helst være litt mindre. Uansett hvor bra vi gjør det, kunne vi gjort det litt bedre.
Det er et uendelig sug av behov og mangel på aksept av slik vi faktisk har det. Vi krever forandring av oss selv. Forandringen gjør oss lykkelig i ti sekunder, så forsvinner rusen. Selvsagt vil vi være den beste utgaven av oss selv, være ansvarlige for et godt og langt liv i vekst. Men hjernen vil at det umulige er mulig og aksept av livet slik det fortoner seg, er nærmest som å innrømme at man ikke har skjønt det eller har gitt opp. Gitt opp hva da, om jeg tør spørre.
Urealistiske målsettinger er lettere å «deale» med enn å slå seg til ro. Drevet av en indre uro, et kaotisk selvbilde eller et arrogant ønske om noe større, stige i gradene, bevise, levere. Du er ikke noe hvis du ikke drives av et ønske om å bli noe stort, kamuflert inn i en tittel, helst en doktorgrad, som nesten tar livet av familien, samma hvilket tema, bare det virker, bare du blir ferdig, så de ser deg, så det gir «likes». At du kjøper Sorgenfri er det ingen som ser, selv om du vet at det kan endre mer om alle gjør det. Så går vi på det ene nederlaget etter det andre. Det kalles for å være ambisiøs, og å ville noe. Noe annet er ikke akseptert.
Vi har ikke trening i å være i realiteten. Vi er i fortid og i fremtid hele tiden. Vår største folkesport er å komme vekk fra det øyeblikket vi er i og over til det neste. Mål er greien. Reklameapparatet får oss til å tro at alle skal være make, se ut som sylfider. I realiteten er det bare 1 av 10000 som er det. Vi er ikke fornøyde med oss selv. Vi tror vi blir glade bare vi kommer oss ut av denne uken og inn i helgen. Bare det går over det som er, bare det blir sommer så blir det bedre...
Hva med å passe inn i den store variasjonen av mennesker, få fred med oss selv og la det ytre få være, stole på at livet vil oss vel og føle oss fine og fornøyde uten å forvente mer? La flyten få være drivkraften og se hva som skjer. Tør vi egentlig det?
Jeg sier ikke at det ikke er fint med forandring, men det er selve anatomien i ønsket om forandring som er av interesse. Hvorfor vil vi forandre? Når vi har bestemt oss for å forandre, hvorfor bryter det sammen? Hvordan gjennopptar vi prosessen uten å klandre oss selv og andre?
Jeg sier for eksempel ikke at Grete Roede ikke virker, men det pløyer ikke grunnen nok til at vi forstår oss selv slik at forandringen blir varig. Jeg sier ikke at penger ikke er kult, vi har alle kjent et større beløp i hendene, uten at det ble den nye normalen. Jeg sier at hvis vi skal forandre så må det være suksess i det. Det må være et poeng der.
Jeg sier at forandring for forandringens skyld ikke gir mening. Forandring kan ikke bare være atter et sug etter mer som kan «please» egoet. Den usexy aksepten av det som er, er faktisk den største forandringen som kan skje, for i det ligger hemmeligheten til å få oppleve selve prosessen. Er det du som blir rik, så kan du bidra til at alle kvinner i den 3. verden får seg utdannelse. Det er forandring med mening. Og jeg ble den som heiet på deg. Det gir også mening.
Vi har identifisert oss med en falsk væremåte for å være en av flokken. Våger vi å slutte med å forandre og begynne å akseptere? Hjelperen som er lei av å hjelpe, må tåle tomheten. Den tjukke må se seg selv på en annen måte, den mislykkete må tåle å seire, den bedratte må ta livet tilbake, den utstøtte må stå i sentrum, den hatete må tåle å elske, den som de ikke liker, må selv like, den som aldri får jobben, må akseptere og ta gartnerjobben istedet. Og så videre. Da må aksepten av deg selv være hovedjobben, vi må komme tilbake til oss selv. Hjernen er avhengig av at det finnes et annet sted, og vi har alltid trodd at hjernen vet bedre. Men det er ikke sant. Så kan ikke alt bare være det samme, til en forandring? Når vi prater voldsomt med noen, så hører vi ikke fuglesangen eller regndråpene, men med det samme vi er stille, så er den tilbake.
Noen har sagt at når noen dør, så er det redselen for å ikke ha levd som er den største skrekken. For hva er nå egentlig det å leve? Kan det være så enkelt som at alt får være som det er? Aksepten av at slik ble det?
Fantasien har ingen grenser for hvor mye eller lite forandring som skal til. Mange kjenner den berømte setningen til Einstein: «Galskap er å gjøre ting om og om igjen og forvente forskjellige resultater».
Å være fornøyd er heller ikke enkelt. Egentlig er det umulig å få det til uten å akseptere dette. Mens essensen, det stille indre orkesteret, bare observerer. Jeg sier ikke at det ikke er fint med forandring. Jeg bare forklarer hvorfor vi kjenner et stort tomrom i oss, når vi ikke har akseptert at forandring ikke er veien til saligheten, men snarere en sti ut i intet.