Palestinabevegelsen og antisemittismen

Den siste tiden har debatten rast om Trond Andresen og den antisemittiske parolen som han de siste tre årene har gått med i 1. mai-togets Palestina-seksjon. Langt mer enn et uttrykk for en enkeltpersons antisemittiske holdninger, mener jeg parolen er et eksempel på hvordan deler av Palestina-bevegelsen i altfor lang tid har akseptert åpenlyst jødehat. Bare i år har dette hatet kostet fem mennesker livet i Europa, så den fortsatte toleransen for antisemittiske ytringer er både farlig og forkastelig.

Alle med en grunnleggende idépolitisk innsikt og kjennskap til rasistisk terminologi, kan uten problemer gjenkjenne Andresens parole som antisemittisk. Så når Andresen den 28. april forteller til Adresseavisen at han aldri har fått negative reaksjoner fra noen i 1. mai-togets Palestina-seksjon, sier dette noe om deler av bevegelsens skremmende høye grad av aksept for antisemittiske ytringer.

Det er mange år siden jeg sluttet å delta i propalestinske demonstrasjoner. Gang på gang har jeg opplevd hvordan antisemittiske paroler og slagord har fått lov til å sette sitt preg på slike demonstrasjoner. De som fronter de mest rabiate rasistiske holdningene er kanskje i fåtall, men litt for ofte blir de akseptert av et flertall som enten ikke forstår skadevirkningene av sine kampfellers antisemittisme, eller som er stilltiende enige.

Senest i fjor sommer var jeg vitne til hvordan propalestinske aktivister ropte antisemittiske slagord under en demonstrasjon i København. Man skulle kanskje tro at åpenlyse rasister ikke var velkommen i det som vel streng talt var ment som en antikrigsdemonstrasjon, men de fikk uhindret lov til å spre sin antisemittiske gift. Det samme skjedde i flere europeiske byer.

Så problemet er ikke at folk er hårsåre eller forsøker å stilne all Israel-kritikk med anklager om antisemittisme, problemet er at deler av både den norske og internasjonale Palestina-bevegelsen flere ganger har demonstrert sin aksept for grove antisemittiske ytringer og rasistiske konspirasjonsteorier.

At ikke noen fra 1. mai-togets Palestina-seksjon for lenge siden har fortalt Andresen at hans rasistiske plakat er uønsket, er for meg mye mer problematisk enn at en politisk forvirret person går med en antisemittisk plakat. Andresen har flere ganger uttalt seg dypt antisemittisk, og i flere innlegg på diverse internettforum samt i avisa Klassekampen har han blottlagt et nærmest rasebiologisk fundert jødehat, og påpekt spesielle etniske- og kulturelle særtrekk ved jøder som gruppe.

Jeg er utdannet historiker med folkemord som spesialfelt, og for meg klinger Andresens antijødiske retorikk uhyggelig velkjent. Antisemittismen er blitt kalt hatet som aldri dør. Det er imidlertid dypt problematisk og forstemmende at det blant annet er deler av den venstreorienterte Palestina-bevegelsen som bidrar til å holde dette hatet i live.

Den internasjonale paraplyorganisasjonen, Free Gaza Movement, har flere ganger spredd antisemittiske konspirasjonsteorier på sosiale medier, herunder Holocaustfornektelse. Når de har blitt kritisert, har responsen ofte vært preget av offermentalitet og motanklager om at det er umulig å kritisere Israel uten å bli kalt antisemitt. Men det er det altså vitterlig ikke. Jeg kjenner mange som helt uten problemer klarer å skille mellom saklig politisk kritikk og rasisme.

Så når noen propalestinske aktivister tilsynelatende opplever dette skillet som problematisk, sier dette mer om deres manglende evne til saklig argumentasjon og politisk refleksjon, enn om vår andres «hårsårhet». Å påpeke at antisemittisme er antisemittisme er nemlig hverken hårsårhet eller en avsporingstaktikk. Det er å kalle en spade for en spade. Eller en rasist for en rasist, om man vil. Og rasisme burde det være nulltoleranse for i en bevegelse som skal kjempe for menneskerettigheter.

Så mitt poeng er egentlig såre enkelt: det er fullt mulig å kritisere en stats politiske og militære agenda og handlinger uten å demonisere samtlige av landets innbyggere, eller holde alle mennesker i verden som tilfeldigvis deler religiøse preferanser med dette landets innbyggere, ansvarlige.

Jeg er for eksempel ikke spesielt glad i Vladimir Putin. Jeg synes han er en fascistisk demagog, men jeg hater ikke alle russere, og jeg mener ikke at Russland som nasjon bør fjernes fra kartet. Eller at alle russisk-ortodokse i verden er ansvarlige for hva et korrupt regime i Moskva foretar seg. Og det kunne i alle fall ikke falle meg inn å bruke rasistiske konspirasjonsteorier for å underbygge mine politiske standpunkter.

Men på samme måte som ytterste høyrefløy ofte gjør seg skyldig i grove rasistiske generaliseringer av muslimer, så skjer det gang på gang at deler av Palestina-bevegelsen tyr til antisemittisme.

Ifølge en rekke anerkjente europeiske forskningsinstitusjoner, blant annet Dansk Insitut for Internationale Studier, er jødehatet i Europa nå på sitt høyeste siden Holocaust. Og nesten hvert år krever dette vanvittige hatet nye liv. Hadde Andresen hatt evne til å sette seg inn i historien til, og omfanget av denne dødelige rasismen, så hadde han ikke kalt motstanden mot antisemittisme for «gnål». Og det samme gjelder alle dem som nå i tre år har tolerert og endog støttet Andresens antisemittiske parole. Ved å akseptere og videreformidle antisemittiske konspirasjonsteorier og paroler, er de med til å spre det selvsamme hatet som har kostet så uendelig mange mennesker livet.