Endret: 06.06.2008 kl. 08:34
Årsmeldingene var ellers ikke preget av store ord eller følelsesutbrudd. Men
for Wergeland gjorde Selskabet et unntak, og viste åpenbar stolthet over å
bidra til dikterens omarbeidelse av ungdomsverket og hovedverket «Mennesket,
Skabelsen og Messias». Verket kom da også ut noen få måneder før Wergelands
død, med bidraget fra DKNVS behørig nevnt på tittelbladet.
Henrik Wergeland var medlem av Videnskabsselskabet fra 1843. Bakgrunnen for
dette ligger i flere forhold. Blant annet hadde han i 1840 blitt utnevnt til
Norges første riksarkivar. Riksarkivarembetet kom fort til å bli en viktig
vitenskaplig stilling, både i forhold til fremveksten av historiefaget som
vitenskaplig disiplin rundt midten av 1800-tallet, og i forhold til de
språkhistoriske og juridiske fagmiljøene. Riksarkivets store tilfang av
eldre kildemateriale var grunnlaget for utgivelsen av eldre lovtekster og
annet materiale som var en fremtredende del av riksarkivets vitenskaplige
aktivitet fra 1840-årene.
Denne aktiviteten kom ikke i gang før under Wergelands etterfølger, men også
Wergeland skrev historiske arbeider, dels basert på materiale i riksarkivet.
Dette, kombinert med hans teologiske embetseksamen, var i seg selv nok til å
gjøre ham til en naturlig kandidat til medlemskap i DKNVS. I tillegg hadde
Wergeland i en årrekke drevet et folkeopplysningsarbeid blant annet gjennom
tidsskriftet «For Almuen», hvor en rekke forskjellige emner ble behandlet.
Også folkeopplysning var en del av DKNVSs arbeidsområde, og en kan også
tenke seg at Wergelands medlemskap kan ha vært en anerkjennelse av denne
aktiviteten.
Men Wergelands medlemskap i DKNVS har også en annen bakgrunn, og den ligger i
det litterære og intellektuelle Norges vennskaps- og konfliktlinjer på
1830-tallet. Konflikten mellom Wergeland og Johan S. Welhaven er velkjent.
De to kom i løpet av 1830-årene til å bli de ledende personene for hver sin
litterære retning med hver sin flokk av tilhengere, og de litterære
sammenstøtene mellom dem kom til å bli harde og uforsonlige.
Welhavens hovedverk, «Norsk Dæmring» fra 1834, var dels en klagesang over den
tilbakestående tilstanden i Norge og et håp om en ny demring. I verket
svingte Welhaven sin svøpe over mange fenomener i samtiden, og blant dem som
fikk gjennomgå var nettopp Trondheim og Videnskabsselskabet. Welhaven spør
retorisk hva Trondheim har å skryte av:
Er det dit lærde Selskab til
Exempel,
den gamle koe, der endu ei har malket,
der nu staar blind og lam blant Støv og Skimmel?
Denne lite smigrende karakteristikken gikk ikke upåaktet hen i Trondheim, og
må ha føltes urettferdig. Dette kunne det være grunn til, ikke minst fordi
DKNVS på dette tidspunktet, lenge før det fantes et vitenskapsakademi i
Oslo, var i ferd med å bli en viktig aktør i det vitenskaplige Norge, med en
utstrakt stipend- og finansieringspolitikk innenfor forskjellige felt.
Selskabets ledende personer var fra andre halvdel av 1830-tallet dets
preses, Fredrik M. Bugge, og dets sekretær Conrad N. Schwach. Og nettopp
Schwach er sentral for å forstå Selskabets støtte til Wergeland, både ved å
ta ham opp som medlem og pengestøtten i 1844.
Schwach var jurist av utdanning, og hadde et dommerembete i Trondheim. Men i
samtiden var han mest kjent som forfatter, og var fra 1814 en sentral
skikkelse i det lille norske litterære miljøet. Han hadde holdt seg utenfor
striden mellom Wergeland og Welhaven, men i 1837 ble han trukket inn i den
litterære debatten mot sin vilje. Dette skjedde i form av en ekstremt
negativ anmeldelse av hans samlede dikt, utført av Welhavens våpendrager
P.J. Collet. Her ble Schwach avfeid som gammeldags, ute av takt med den nye
tids krav til diktningen. Det litterære slaktet førte til at Schwach stilnet
som dikter - og må ha ført til en viss bitterhet ovenfor Welhaven-kretsen.
Omtrent samtidig innledet han et vennskap gjennom brevveksling med
Wergeland, og han kom til å se på Wergelands poesi med nye øyne. Schwach
hadde i utgangspunktet følt en viss reservasjon ovenfor hans mer uhemmede
stil, men mente på begynnelsen av 1840-tallet å se en endring; «jeg (har)
med den inderligste Glæde () seet Deres Muse skifte Dragt uden at miste
noget av sin Aand» (brev 1842). Samtidig hadde også preses Bugge og
Wergeland funnet hverandre i skolepolitikken - Bugge satt i en
stortingsoppnevnt skolekommisjon, og fikk offentlig støtte for en del av
sine synspunkter fra Wergeland. Denne tilnærmingen til Wergeland førte til
at Schwach og Bugge foreslo ham som medlem i DKNVS i 1843, og den økonomiske
støtten året etter.
Og Wergeland selv - hvordan var hans forhold til Selskabet? Ved inngangen til
1840-årene var Wergeland til dels en marginalisert person i Christiania,
blant annet ved at han ikke fikk tilgang til pressen der, og ved relativt
brutale hetskampanjer fra dominerende personer i det offentlige liv. Han
hadde også vansker med å få oppført sine teaterstykker, og ble nektet opptak
i et leseselskap for de mer fremtredende intellektuelle i hovedstaden. Den
anerkjennelsen som lå i å bli tatt opp i DKNVS må ha betydd mye i en slik
situasjon. Den økonomiske støtten til trykkingen av «Skabelsen» likeså;
dette var i Wergelands siste levemåneder, da økonomiske problemer kom på
toppen av det lange sykeleiet. I tillegg kommer at DKNVS som miljø stort
sett hadde holdt seg utenfor de hissige intellektuelle feidene i
hovedstaden, og slik sett må ha representert et motstykke til en
personangrepspreget debattkultur som til tider gikk overstyr.
Vi skal ikke overdrive Wergelands tilknytning til Videnskabsselskabet. Men at
det innebar en anerkjennelse og en støtte i en vanskelig periode kan det
være liten tvil om. DKNVS har da også vært stolt av sin rolle i Wergelands
siste leveår, noe som blant annet kom til uttrykk ved hedringen av
Wergelands minne ved Selskabets høytidsdag i jubileumsåret.
magnenj@hf.ntnu.no
