Det er umulig å ikke føle ubehag når vi ser tall for mat som aldri blir spist, men som ender opp som avfall.

Enormt matsvinn: I Norge har vi 80 prosent mer mat i omløp enn det vi spiser, skriver dagens kronikkforfatter. I 2013 kastet vi her til lands 360 000 tonn mat. Høyest på statistikken ligger frukt og grønt, meierivarer og bakervarer. Foto: KIM NYGÅRD, Adresseavisen

Ifølge matsvinn.no kastet vi 360000 tonn mat i Norge i 2013, fordelt mellom 60000 tonn hos næringsmiddelindustrien, 2000 tonn hos grossist, 68000 tonn i butikk og 231000 tonn hos forbruker. Vi kaster mest ferske matvarer, det vil si mat med kort holdbarhet og følsomhet for temperatur og lys. Høyest på statistikken ligger frukt og grønt, meierivarer og bakervarer. I tillegg må vi ikke glemme verdiene som går tapt fordi mat selges til reduserte priser grunnet holdbarhetstid og ressursene som inngår for å produsere mat; energi, gjødsel, fôr, vann, emballasje, etc. Tallene er tydelige og forskningen klar: Matsvinn har bedriftsøkonomiske, miljømessige, sosiale og etiske effekter og er en kraftig brems for å realisere en bærekraftig utvikling av matkjeden.

Mer enn en tredjedelav maten kastes før den havner hos forbruker. Måten maten produseres på, logistikken i matkjeden og samspillet mellom aktørene vil derfor ha stor betydning for hvordan vi kan redusere matsvinnet. Men før vi kommer til løsningene trenger vi å forstå at mat er ikke som andre varer, og Norge er ikke som andre land.

Mat har sine særtrekk som skiller den fra andre varer. En høy og økende andel av maten vi kjøper er fersk med begrenset holdbarhet. For råvarene fra landbruket og fiskeindustrien starter forringelsesprosessen umiddelbart etter innhøsting. Mat kommer fra naturlige råvarer med ulik kvalitet og utseende, og en betydelig andel frukt og grønt blir eksempelvis aldri omsettelig vare på grunn av utseende. Etterspørselen etter mat varierer for eksempel på grunn av tilbud, trender, helg, hverdag, sesong. Summen av dette gjør det vanskelig å treffe riktig på hvilken, og hvor mye, mat som skal produseres og lagerføres i butikk.

I Norge er forsyningsgraden på mat hele 180 prosent – hele 20 prosent over Sverige ifølge Tristram Stuart. Vi har 80 prosent mer mat i omløp enn det vi spiser. Norge er et av landene med størst tetthet av butikker per innbygger. Vi har et langstrakt land med en ujevn befolkningskonsentrasjon og lange avstander, men strategien er allikevel like utsalgspriser og utvalg i hele landet. Befolkningen har høy kjøpekraft og vi kjøper gjerne langreiste spesialiteter samtidig som selvforsyningsgraden synker.

Matkjeden av produsenter og handelen (grossister og butikker) har vært gjennom en rivende industrialisering og har supereffektive produksjons-, innkjøps-, lager- og forsyningssystemer med høy produktivitet, kvalitet og service. Konsekvensen er en sterk sentralisering av produksjon og lager som gjøre at maten reiser mer, lengre og omlastes ofte. Det påvirker lengden på tiden i verdikjeden, «spiser» av holdbarhetstiden og øker mengden mat i kjeden. Med andre ord kan noe av matsvinnet forklares med modellene som praktiseres i næringen. Det handler blant annet om bestillingsprinsipper, lagernivå, servicegrad og leveringsfrekvenser, prognosemodeller for forventet salg, planlegging av produksjonsmengde og type vare, kampanjer, mengde- og volumrabatter, transportruter og fyllingsgrad. Faktisk er det slik at det er relativt stor variasjon i hva og hvordan vi handler mat, mens produksjons- og logistikksystemene hovedsakelig er designet for «one size fits all» og i mindre grad tilpasset den økende andelen ferske matvarer og endret handlemønster.

Mengden matavfall kan reduseres. Først og fremst gjennom integrerte verdikjedesystemer, differensierte styringssystemer, samhandling og koordinering mellom alle aktørene i matkjeden – også forbrukerne:

Gjennom innsikt om salgsmønster i butikk kan planleggings- og styringsmodellene i dagligvarehandelen og matindustrien bli mer presis på hvilke varer som skal produseres og selges hvor og når. Prinsippene som for eksempel bestemmer hvor store partier som produseres, kjøpes inn, transporteres, lagerføres, må innoveres til å bli minst like effektiv som dagens – men med større mix og variasjon i volum, vareslag og salgssted. Aktørene i matkjeden må koordinere og dele informasjon som butikksalg, lagernivåer, kampanjer og prognoser. Nye innkjøpsstrategier, som å støtte lokale matprodusenter, vil ha positive effekter på tiden maten tilbringer i verdikjeden og lagernivåer. Strukturer bør utvikles og transportsystemer vurderes slik at mat som produseres i en region trenger mindre forflytninger.

Vi forbrukere må bli flinkere til å tilpasse innkjøpene i forhold til planlagte måltider og til å vurdere når maten virkelig er for gammel til å kunne spises.