Endret: 18.08.2008 kl. 13:13
Forfatteren Dag Skogheim er ute i Adresseavisen 7. juli og hevder at slaget på Stiklestad hadde lite med kristendom å gjøre, men handlet om penger og makt. Selv gjør han sitt for å mane fram et bilde av en rå og brutal vikingkonge. La meg som en kommentar til dette sitere Lars Roar Langslet. Han sier i sin bok «Olav den Hellige»at mange nordmenn henger ved en seiglivet karikatur over våre forfedre for 1000 år siden som «en slags lavpannede skautroll, stormende frem fra sine tømmerkoier med økser og spyd», og legger til at også høvdinger og konger i historiske tablåer ofte blir fremstilt som «lett oppstasede vesener av samme rase, uten mer avanserte tanker i hodet enn makt og erobring, pluss litt kristendom som ferniss». Ett av Hellig Olavs spesielle attributter i ulike typer kunstverk er riktig nok øksen, men da som et symbol med en antikk tradisjon. Kunsthistorikeren Anne Lidén, som har skrevet en doktoravhandling om Olavikonografi, understreker at Olavsøksens symbolverdi inkluderer både martyrkongens religiøse rang og verdighet i den katolske kirken og den jordiske kongens rolle som lovstifter, riksbygger og kirkebygger. Å «hugge» eller «kløve» har som kjent både en konkret og en symbolsk betydning.
Om Olav den Helliges liv vet vi at han dro ut på vikingtokt i ung alder. Noe som var vanlig for storfolks sønner, som en veg til utdanning og modning. Dermed kom han i kontakt med de tankestrømninger som preget Europa i hans tid, hvor tanken om innføring av kristendommen ble koblet sammen med opprettelsen av rikskongedømmet. I Normandie i Frankrike, hvor kristendommen allerede sto sterkt, ble Olav selv døpt. Og som 20-åring satte han i 1015 kursen for Norge med ønske om å erobre kongsmakten og kristne landet. Dette greide han; i ca.10 år hersket Olav som eneveldig konge.
Hans arbeid for å bygge opp et rikskongedømme og legge grunnvollen for et statsstyre gikk sammen med hans kristningsarbeid. Slik historien fremstiller det for han ofte hardt frem på sine kristningsferder. Men ved innføringen av en kristenrett over hele landet er det ingen tvil om at moralnormene ble humanisert. Med det kristne menneskesynet fikk enkeltmennesket en ny frihet og egenverdi, løsrevet fra underleggingen under ætta. Hedensk religionsutøvelse ble forbudt. Trellene fikk rettsvern. Det nye sedelighetsbegrepet krevde at mannen skulle være trofast mot sin hustru og flerkoneri ble forbudt. Opp imot den hedenske retten til å sette ut uønskede barn setter kristenretten barnets rett til livet.
Det moderne mennesket reagerer på at Olav brukte makt. Jeg tror de har rett som sier at han kunne ikke ha vært konge i Norge i det 11. århundret uten å bruke makt. Om kongen ikke møtte tross med styrke, ville han vise seg svak. Hans rykte for å utøve et hardt styre, hadde også sitt grunnlag i hans forsett om å ha kontroll over alle deler av landet. Selv om han hadde mektige menn som lendmenn i alle landsdeler, var hans motstandere, de mektigste ættenes høvdinger, hele tiden farlige konkurrenter om makten. Og det var da også disse høvdingene som til slutt, i allianse med danskekongen Knut, utfordret hans kongevelde så sterkt at han måtte flykte fra landet.
I året 1029 oppholdt Olav seg i eksil hos fyrst Jaroslav i Russland. Lars Roar Langslet mener at dette eksilet må ha vært svært viktig for helgenkongen, som her kan ha mottatt nye impulser gjennom den nyplatonske tenkning som nå dominerte i den østlige kirken. Sentralt i denne tenkningen sto Dionysios Areopagitas lysmetafysikk. Også hos Snorre heter det om Olav at han nå «legger all sin hug i å tjene Gud». Olav får nå en drøm som blir avgjørende for hans valg om å dra tilbake til Norge. Hans forgjenger Olav Tryggvason viser seg for ham i drømmen. «Du kan djervt søke tilbake til landet, for Gud vil være ditt vitne på at det er din eiendel», lyder Olav Tryggvasons tale hos Snorre. Som vi vet vendte Olav tilbake til Norge, samlet seg en hær og gikk for å møte den overlegne bondehæren på Stiklestad i 1030. Ifølge sagaen fikk Olav en ny drøm like før han gikk i slaget. Han ser nå en stige som går helt opp i himmelen, og seg selv helt oppe på det øverste trinnet. Et tegn som varslet Olavs nederlag og død på Stiklestad som et martyrium. Det Olav ikke maktet å fullbyrde ved egen kraft og kongemakt ble som et under fullbyrdet ved hans martyrdød.
«Etter slaget på Stiklestad skjer noe som også historikeren må åpne seg for», sier historikeren Jørn Sandnes, og beskriver begivenhetene på følgende vis: «Tidlig begynner under å skje omkring den falne kongen. Alt året etter sin død ble han erklært hellig, og liket ble skrinlaget på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Motstanden mot kristendommen og rikskongedømmet falt etter dette sammen som et korthus. Seierherrene kapitulerte for den falnes kraft».
I diskusjonen omkring Olav den Helliges liv og død kan det passe godt med et sitat fra en annen kilde fra middelalderen, nemlig Den eldre Edda. Et par av de mest kjente strofene i «Hávamál» blir ofte sitert som et typisk uttrykk for den førkristne understrekning av ettermælets, og dermed det hedenske æresbegrepets betydning. I moderne oversettelse heter det i strofe 76: Fe dør/frender dør/en dør sjøl på samme vis/men ordets glans/skal aldri dø/i ærefullt ettermæle. Går vi til originalteksten, lyder siste del imidlertid annerledes: en orztírr /deyr aldregi/hveim er sér goðan getr. Det som i den moderne oversettelsen har blitt til «ærefullt ettermæle», er som vi ser «ordets glans», gitt som det gode. I følgende strofe heter det som en variert gjentagelse av samme tema at dommen over den døde aldri dør. Slik forklares udødelighetens dom, frelsen, nettopp som kristendommens motsats til det ærefulle ettermælet.
Mitt ønske er at disse ordene skal åpne våre sinn for mysteriet omkring helgenkongen Olav når vi nærmer oss årets Olsokfeiring.
