Siden Brundtland-kommisjonen i 1987 satte bærekraftig utvikling på dagsorden, har verden fulgt etter.

Ødeleggelser: Voldtekt på kulturskatter finansierer terror, krig og undertrykkelse, og trykkluftboret smuldrer ikke bare uerstattelige strukturer, men også menneskers kulturelle og sosiale identitet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Uncredited, Ap

Unesco, FNs organ for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, har lenge fokusert på kulturarvs store potensial i denne sammenhengen.I forkant av Verdensarvskomitéens 39. sesjon, som går av stabelen i Bonn den 28. juni, utarbeides i disse dager et forslag til en egen bærekraft-policy. Målet er å få kulturarv integrert som en del av FNs post-2015 utviklingsagenda hvor bærekraft, menneskerettigheter og likhet vil være sentrale prinsipper.

Aktuelle begivenheter levner ingen tvil om betydningen av kulturarv. I Irak og Syria setter mennesker livet på spill for å redde fortidsminner truet av det som i utgangspunktet kan fortone seg som meningsløse ødeleggelser.

Men meningsløse er de langt ifra. Både redningsarbeidere og vandaler er fullt klar over den uvurderlige verdien av arven fra fortiden: Voldtekt på kulturskatter finansierer terror, krig og undertrykkelse, og trykkluftboret smuldrer ikke bare uerstattelige strukturer, men også menneskers kulturelle og sosiale identitet.

Gravmonumenter, palasser, bosettinger, gudehus og statuer er spor etter noe av det mennesket har gjort og tenkt siden våre forløpere krabbet ut av vår felles, demokratiske ursuppe.

Flere steder lever hundreårig og tusenårig kulturarv i beste velgående. Her er fortid nåtid, og nåtid fremtid. Tradisjon og praksis som har overlevd så lenge, har med sin blotte eksistens bevist sin bærekraft. På kulturhistorisk grunn kan vi grave frem kunnskap som kan bidra til å løse verdens utfordringer, inkludert hvordan vi bedre kan takle menneske- og naturskapte katastrofer.

På Andaman- og Nicobarøyene i Det indiske hav, i det sentrale området for tsunamien som i 2004 krevde over 200 000 liv, overlevde hele samfunn takket være overlevert muntlig tradisjon: Da havet plutselig trakk seg tilbake, visste man at det gjaldt å komme seg opp i høyden, og en vedlikeholdt «buffer» av mangroveskog tok av for bølgen.

Utenfor Hamoukar i det nordlige Syria gresser husdyr på stubbmark etter kornhøsting, og kvitterer gavmildt med verdifull gjødsel. I samme tusenårige ånd, lar man i dårlige kornår dyrene beite på feilslåtte avlinger, og sørger på den måten for utnyttelse av tilgjengelige ressurser.

På grensen mellom Peru og Bolivia prøver man å motvirke forurensning ved å blåse liv i bærekraftige teknikker for bruk av vann som kulturfolkene på og rundt Titicaca-sjøen tradisjonelt har benyttet seg av. Nær den samme sjøens sørlige bredder, 3850 moh., sees fremdeles Tiwanaku-imperiets dyrkingsterrasser og irrigasjonskanaler som sørget for bærekraftig jordbruk for opptil 1500 år siden, i et område med store klimatiske svingninger og utfordringer. Koblet med vekselbruk og variasjon i avlingstyper utgjorde disse et jordbruk som har overlevd mange steder i Andesfjellene frem til i dag.

På den annen side vet vi fra bronsealderens Mesopotamia at overdreven bruk av vanningssystemer og overutnyttelse av jorda, forårsaket utarming, erosjon og forvaltning av jordsmonn, oversvømmelser og ørkendannelse. Kortsiktige økonomiske og politiske mål basert på rovdrift på jord og mennesker førte ofte til mektige rikers fall.

Kunnskap om fortiden kan hjelpe oss å utvikle bærekraftig jordbruk og husdyrhold, bevare og øke biodiversitet, og på den måten verne om natur- og kulturlandskap. Klok forvaltning av kulturarv blant annet gjennom lokale beslutningsprosesser, bidrar dessuten til utvikling av arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner og helsevesen.

De nevnte hovedprinsippene for FNs post-2015 utviklingsagenda, bærekraft, menneskerettigheter og likhet, er uløselig knyttet til hverandre, og må, hvis vi skal lykkes med å virkeliggjøre «The Future we want for all» (UN Task Team for Post-2015), alltid sees i sammenheng.

Dette lyder opplagt, men er ikke nødvendigvis noen selvfølge: Eksempler fra forhistorien viser at det som var bærekraftige og robuste samfunn for eliten, ikke nødvendigvis var det for folk flest. Elitens forbruk og adferd kunne utløse kriser som i første omgang ikke rammet dem selv, men den store massen nederst på den sosiale- og økonomiske rangstigen.

Dette gjelder fremdeles. Ikke minst i vårt velpolstrede sofahjørne av verden: Det som fungerer i folkefattige skandinaviske land (hvor en stor del av det vi spiser og forbruker blir fraktet til oss med svære karbonfotavtrykk), vil for eksempel neppe være bæredyktig praksis de fleste andre steder i verden.

Sett i det lys er det ekstra viktig at forpliktende internasjonale konvensjoner og avtaler kommer på plass. Skal vi skape en bærekraftig utvikling for alle må vi feie både for egen og andres dør, samt være oppmerksomme på at nye koster ikke alltid feier best. Tusenårige tradisjoner og kulturer kan bidra med svar på hvordan vi kan unngå at vår egenskapte felle, som vi allerede har stukket hodet inn i, klapper igjen over oss.