IS har gjort store skader på oldtidsbyen Ninive, og truer nå med å jevne verdensarvstedet Palmyra med jorden. Dette er bare et av den siste tidens angrep på den globale kulturarven.

Bildet er fra november 2007, og viser ruinene av Kabul National Museum i diplomatkvartalet Darul Aram i Afghanistans hovedstad Kabul. Senere er museet gjenoppbygd. Foto: AXEL CHRISTOPHERSEN

Krig og konflikt har bare i de siste to desenniene påført kulturminnemiljøer bl.a. på Balkan, i Palestina, Irak, Afghanistan og Myanmar store fysiske ødeleggelser. Det som skjer i Syria og Irak nå skjer altså ikke bare i Midtøsten, bare i dag, eller bare av terrororganisasjoner. En skal ikke gå lenger tilbake enn til Reformasjonen i Europa hvor reformerte kristne i allianse med verdslig politiske krefter jevnet kirker og klostre med jorden, ødela kjettersk billedkunst og den spanske inkvisisjonen torturerte og myrdet annerledes troende med samme fanatisme, hat, virkemidler og konsekvenser for mennesker og kulturarven som den IS demonstrerer i Midtøsten i dag. Vi må ikke glemme vår egen pinefulle fortid, men tvert imot bruke den til å forstå oss selv og vår samtid bedre og slik bidra til å finne måter å avverge at slikt skjer.

Et grunnleggende spørsmål er selvfølgelig hvorfor det er sånn-bokstavelig talt-sprengkraft i gamle, døde ting? Hva er egentlig et kulturminne?Hvorfor har vi kulturminner? Hva bruker vi dem til? Og hvordan bruker vi dem? En utgangspunkt er å skjønne hvor tett kultur, språk, sted og historie er knyttet til identitet og tilhørighet. Dette gir en bakgrunn for å fatte betydningen av stedet og levningene fra fortiden som mer enn ruiner og umælende monumenter i en velfrisert park, nemlig objekter og konstruksjoner med flertydige roller som plasserer dem i en flytende posisjon mellom mennesker, makt og materiell, noe som både er en identitetsressurs, en miljøressurs, en opplevelsesressurs og en kunnskapsressurs. Oppfattet på denne måten blir kulturarven en bevegelig størrelse som skapes og gjenskapes gjennom praksis i et nettverk holdet sammen av ulike interesser, intensjoner og hensikter: Alt etter intensjoner, sammenhenger og kunnskaper skifter kulturarven rolle og betydning. Forstått på denne måten har kulturminnene gått over fra å være noe som er - en levning fra fortiden - til noen som blir til, et grenseoverskridende objekt som bestemmes av en gitt praksis i vår egen samtid.

Tid og sted er egenskaper som knyttes naturlig til fysiske levninger fra fortiden. Men historie og territorialitet er samtidig politiserte og ideologiserte elementer som i ulike situasjoner får tilskrives et bestemt betydningsinnhold som vil klebe seg til kulturminnene med ulik grad av styrke og konsekvens: Kulturminnenes nærvær i tiden og rommet vil følgelig bety ulike ting for en forsker, en saksbehandler i Riksantikvaren, en investor for UNESCO eller en IS soldat, og de vil derfor representere ulik betydning, verdi og opplevelse. Heri ligger et åpenbart motsetnings- og konfliktpotensial som vi kjenner igjen fra vår egen, ennå fredelige, andedam: Bonden som pløyer over gravhaugen eller entreprenøren som graver seg ned i fredete kulturlag i Midtbyen. Tid og sted er nært knyttet til identitet og tilhørighet, noe som vanligvis forbindes med positive egenskaper som beskytter mot ødeleggelse og forfall. Men i en konfliktsituasjon vil dette være et tveegget sverd. I en væpnet konfliktsituasjon kan nemlig alt det som forener av samme grunn være en årsak til at etniske, religiøse eller andre ekstreme grupper ødelegger, forfalsker og/eller neglisjerer kulturminner for å slå sprekker i et samhold og svekke motstandsevnen.

Dette er selvfølgelig allikevel bare noe av forklaringen på hvorfor IS knuser kulturarven i Irak og Syria, for det er mange andre faktorer som også spiller inn, ikke minst politiske: Ved å ødelegge kulturarv med ideologisk og identitetsmessig betydning for den Vestlige Verden demonstrerer IS sin makt og kontroll over situasjonen samtidig som de latterliggjør Vestens hjelpeløshet og viser forakten for vestlige verdier. Heldigvis finnes det eksempler på det motsatte: I 2007 oppholdt jeg meg i Kabul og oppsøkte diplomatkvartalet Darul Aman som den gang lå i ruiner. Bare et bygg reiste seg over ruinene og det utbrente kongepalasset, nemlig Nasjonalmuseet. I 2012 var jeg tilbake på samme sted: Fortsatt lå mye av kvartalet og kongeslottet i ruiner, men Nasjonalmuseet var nå omgitt av en flott park, hadde fått nye magasin og forbedrede sikkerhetsordninger (dessverre er det fortsatt nødvendig).

Men mest oppsiktsvekkende av alt, utstillingshaller og montre var begynt å fylles opp med nye gjenstander, tidligere plyndringsgods som var oppsport fra overalt i den (hovedsakelig) vestlige verden og returnert til museet. Tydeligere kan ikke rollen til kulturminner i konflikt illustreres: De blir i tiltagende grad dratt inn i regionale konflikter og krigshandlinger, de ødelegges bevisst som ledd i krigføringen, de handles med for å finansiere krig, de forfaller og utarmes som følge av mangel på kapital og kompetanse. Men sterke krefter i samfunnet vil i en motsatt bevegelse gjøre alt for å restaurere, rekonstruere og revitalisere ødelagte kulturminner og kulturmiljøer. Ikke fordi de er lagt i ruiner, istykkerslått og radbrekket, men fordi de alltid av noen vil være savnet om de går tapt i nåtiden.