Endret: 08.08.2008 kl. 10:24
Av de to mulige utviklingsretninger ble den verste valgt: Atombomben ble brukt
som maktsymbol og maktmiddel, og dermed ble den en drivkraft i kampen mellom
supermaktene om hegemoni og verden fikk et vanvittig kappløp om flest og
best kjernevåpen. På det meste (1986) fantes det over 70 000 atombomber
(stridshoder), de fleste med sprengkraft langt større enn Hiroshima. Man
ville klare seg med noen få prosent av disse for å gjøre jordkloden
ulevelig! Det savnes et regnskap som viser hva dette kappløpet har kostet
menneskeheten så langt og hvilke kostnader som venter bare for å reparere
noen av de skader som er voldt og fjerne forurensing og strålingstrusslene,
hvis mulig? Atomvåpen og faren for bruk av slike ble heller ikke avskaffet
ved Sovjetunionens oppløsning, snarere er usikkerheten økt og faren for
spredning og bruk er i dag større enn noensinne. Hva gjør verdenssamfunnet
og du og jeg for å komme ut av denne umulige situasjonen?
Noen holdepunkter i utviklingen. Etter at USA hadde utført den første
«vellykkede» atombombeeksplosjonen -Trinity - i Ny-Mexicoørkenen 16. juli
1945 var de klar til å ta i bruk dette fryktinngytende våpen. «Atomalderen»
var et faktum, og etter de fatale angrep på de to japanske byene i august
samme år, tok man ikke lærdom av dette holocaust for å stoppe en videre
utvikling. Men, man fortsatte utviklingen av nye og kraftigere kjernevåpen.
Etter noen få år kom Sovjet med sine, deretter de andre allierte,
Storbritannia, Frankrike og senere Kina.(atomvåpenstatene)
Den som hadde flest og mest effektive atomvåpen hadde makt. For utviklingen
av slike våpen trengte man prøvesprengninger. I mange år gikk disse i
luften, senere i havet og til sist i grunnen. Mye var holdt hemmelig. I
Norge fikk man lite opplysning om virkningen av alle prøvesprengningene over
Nova Semlija. Kunnskapen om den negative effekten av de mange
prøvesprengninger mangler. Avtale om stans i prøvesprengninger har kommet og
gått. I 1996 ble det inngått en fullstendig prøvestansavtale som forbyr alle
typer atomprøvesprengninger. Den er imidlertid ikke gyldig, fordi den ikke
er ratifisert av alle de landene som avtalen forutsetter. USA undertegnet,
men Bush-regjeringen sier klart fra at de ikke støtter avtalen, for å ha
muligheten åpen for å kunne begynne prøvesprengninger igjen på kort varsel.
USA er også i ferd med å utvikle egne a-våpen som per definisjon kan komme
utenfor prøvestansavtalen («bunker busters»).
Atomvåpenstatene sitter med bukten og begge endene. De viser ikke vilje til å
ruste ned og kvitte seg med disse våpnene, noe som vises gjentatte ganger
under forhandlinger om «Ikke-spredningsavtalen» (NPT) og dens videre
skjebne. §6 i grunnavtalen forutsetter at atomvåpenstatene forplikter seg
til å arbeide for en total nedrustning av atomvåpen - noe man ikke kan se at
de gjør - annet enn pro forma og tilsynelatende. Dessuten er ikke avtalen
komplett, da land som Israel, India og Pakistan har atomvåpen, men står
utenfor avtalen. Nord-Korea har meldt seg ut av avtalen og har utviklet
atomvåpen, men er nå i gang med avvikling av disse. Iran er et annet åpent
spørsmål og blir brukt som argument for en fortsatt økning av spenningen
internasjonalt. Det er idag minst 26 000 a-våpen, bare USA har ca. 10 000,
hvorav 2000 klar til utskytning på kort varsel.
Ikke-sprednings avtalen (NPT) ble inngått i 1968 (40 år i år) og trådte i
kraft i 1970. Avtalen ble varig forlenget i 1995. Ikke-atomvåpenstatene
stilte som hovedbetingelse ved tilsynskonferansen 2005 for å godta
forlengelsen at a-våpenstatene bekreftet avtalens nedrustningsforpliktelser.
Disse forpliktelsene ble konkretisert i 13 punkter som ble vedtatt på
tilsynskonferansen i 2000. Hvert femte år arrangeres Tilsynskonferansen for
å drøfte om den internasjonale avtalen som forbyr spredning av atomvåpen
etterleves. I 2005 ble konferansen avholdt i New York med deltakelse fra ca.
150 nasjoner. Det kom ikke til enighet om et eneste tiltak for å hindre
spredning og sikre nedrustning. Da konferansen ikke kunne enes om noe som
helst kan man si at avtalen er svekket og man har tatt flere skritt tilbake.
Det var uenighet om man skulle referere til erklæringene fra 1995 og 2000
angående tiltak for full atomvåpennedrustning, og å behandle spørsmål
angående Israels atomvåpen. De alliansefrie landene med Egypt i spissen,
ville ha med begge deler, men USA blokkerte, slik at konferansen snublet
allerede i starten. (USA, verdens ledende militærmakt som ikke vil la seg
binde av multinasjonale nedrustningsforpliktelser, har et stort ansvar for
den feilslåtte konferansen, men de var ikke alene.) Atomvåpenstatene vil
ikke forplikte seg til å avstå fra å modernisere sine atomvåpensystemer og
de vil selv velge sine strategier. Dermed får man en internasjonal
usikkerhet og muligheten for ytterligere spredning til terrorgrupper blir
ikke mindre. Ved FNs generalforsamling i 2007 stemte USA imot alle de 15
punktene for nedrustning. Med ny president kan forhåpentligvis bildet endre
seg slik at veien åpnes mot avskaffing av kjernevåpen. Det er stormaktene
som sitter med nøkkelen.
«Ordførere for fred» er startet av ordfører Akiba i Hiroshima, en
underskriftskampanje med oppfordring til alle verdens ordførere å mobilisere
seg i kampen for å bli kvitt atomvåpen innen 2020 ved å kreve start i
forhandlinger for å avskaffe atomvåpen i 2005. I dag har over 2300 skrevet
under. Håpet er at alle regjeringer i verden skal få den samme beskjeden fra
sine lokalsamfunn. Mange norske ordførere har sluttet seg til oppropet fra
Hiroshima. De mange ideelle krefter, engasjerte personer og grupper som
arbeider for å fjerne atomvåpnene vil ikke gi opp. Ordførere, lokalsamfunn
og lokale politikere kan vise seg å bli viktige pådrivere for de enkelte
lands folkevalgte og regjeringer. Man kunne ønske at partiene i Norge hadde
hatt klarere programfestet arbeid for avvikling av atomvåpen i programmene.
Norges stemme er viktig, den må bli mer konkret og direkte, det bør vi
velgere kreve av våre folkevalgte. Avvikling av atomvåpen er et langsiktig
prosjekt, men det kreves handlekraftig politikk fra hvert enkelt land.
Derfor er det viktig at vi husker Hiroshima/Nagasaki.
bjorn.roe@ntnu.no
