Et miljø for faglige samtaler mellom lærerne er en forutsetning for at det som skjer i videreutdanninga endrer klasseromspraksisen.
Dette hjertesukket glipper ut av lærer Karoline en sein torsdags ettermiddag, på slutten av ei lang planleggingsøkt etter fem timers undervisning i en livlig og mangfoldig 2.klasse. I mer enn tre timer har Karoline diskutert matematikkundervisning sammen med fem skoleforskere, og lærer Oda fra en annen barneskole. Sammen har vi strevd med å konstruere gode oppgaver for Odas andreklassinger om begrepet «en halv». For en som ikke er matematiker kan dette i utgangspunktet synes lett. Men det er ikke lett når målet er at elevene skal forstå, ikke bare lære noe mekanisk. Utfordringa er å tilrettelegge for praktiske oppgaver der sjuåringene kan arbeide med problemløsning, og der de ikke minst får behov for å argumentere for sin forståelse. Flere forslag blir forkastet før vi blir enige om en oppgave som skal løses først i par, dernest i firergrupper.
Elevene skal diskutere seg fram til hvor svaret på oppgaver som «ni og en halv», «halvparten av 5» og «4½» skal plasseres på ei tallinje. Det viser seg at oppgaven treffer godt, elevene er ivrige. Samtalene som utspiller seg mellom elevene, og mellom elevene og læreren i klasserommet dagen etter, viser at elevene har mange ulike forståelser av hva «en halv» er og hvordan «halve» forholder seg til «hele». Aktiviteten gir læreren et godt grunnlag for videre tilpassa opplæring.
Tilbake til Karolines hjertesukk. Karoline og Oda er med i et fireårig forsknings- og utviklingsprosjekt i samarbeid med forskere fra Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST). Både pedagoger og fagdidaktikere i matematikk er med. Prosjektet LaUDiM (Language Use and Development In the Mathematics Classroom) er støttet av Norges forskningsråd gjennom FINNUT- programmet, og handler om å utforske og utvikle undervisning og læring for de yngste elevene. Lærerne i prosjektet er relativt ferske og opplever travle hverdager fulle av undervisning, planlegging og møter med kolleger og foreldre. Likevel velger de å bruke mange ekstra timer på å planlegge og analysere hverandres matematikktimer, og de setter stor pris på de grundige faglige samtalene.
Professor emeritus Lee S. Shulman ved Stanford University er en anerkjent bidragsyter innenfor forskning på læreres kunnskapsbase. I sær er han kjent for begrepet «pedagogical content knowledge», den spesielle blandinga av innholdskunnskap og pedagogikk som er læreres unike yrkeskunnskap og grunnlaget for deres profesjonsutøvelse. Shulmans forskning viser blant annet at lærere har vansker med å sette ord på hva de vet og hvordan de vet det. Mangelen på et felles vitenskapelig, profesjonelt språk hos lærere er også beskrevet som et internasjonalt problem. Det er ingen grunn til å anta at situasjonen er annerledes i Norge. Vi vet blant annet fra førsteamanuensis Edel Karin Kvam ved Norsk Lærerakademi sin doktorgradsavhandling fra 2014, at den faglige samarbeidskulturen i norsk skole er lite utviklet. Samarbeidet begrenser seg i stor grad til koordinering og praktisk tilrettelegging. Lærerne vil gjerne, men finner ikke tid til diskusjoner om undervisningsopplegg og situasjonsanalyse. Sammen med generell travelhet kan dette forklare det underskuddet Karoline opplever når det gjelder å diskutere undervisning på en faglig måte. Hva forteller dette om læreres hverdag når det gjelder å utøve og utvikle kunnskapsbasert undervisning?
Lærerløftet med undertittelen På lag for kunnskapsskolen innebærer at et økende antall lærere kan videreutdanne seg. Regjeringa vil at alle lærere skal ha tyngde og trygghet i fagene de underviser i, og håpet er at dette skal bidra til faglig løft og synlige resultater på nasjonale prøver, og i internasjonale sammenlignende tester som PISA. Lærerne i LaUDiM-prosjektet er allerede godt utdanna. Som grunnskolelærere med skolerettede (fagdidaktiske) mastere i hvert sitt realfag, er de kunnskapsministerens drømmelærere. Unge grunnskolelærere med solid profesjonsrettet masterutdanning og tilskudd av ny fagkunnskap gjennom videreutdanning er viktig. Vårt poeng er at utdanning av lærere med flere studiepoeng ikke er nok. Studier både nasjonalt og internasjonalt, for eksempel fra USA og New Zealand, viser at læreres læring først fører til endringer i undervisninga når kunnskapen kan diskuteres og tas i bruk i et utviklingsorientert praksisfellesskap.
Karoline og Oda er derfor heldige som arbeider på skoler som satser på deltakelse i innovativt forskningssamarbeid med universiteter og høgskoler. Alle vil ikke kunne arbeide så tett på ei gruppe forskere som våre to lærere, men høyt kvalifiserte lærere må kunne forvente å møte kolleger og skoleledere som tar i bruk fagkunnskapen deres i organisert skoleutviklingsarbeid, og prioriterer å bruke fellestida til å utvikle faglig kvalitet – gjennom å få snakke fag, slik Karoline etterlyser.
Derfor er det viktig at regjeringa i gjennomføringa av Lærerløftet satser både på faglig sterke lærere og styrker skolen som en lærende organisasjon. Det er allerede gammel, men langt fra utdatert kunnskap at skoler må arbeide skolebasert for at ny kunnskap skal gro og komme elevene til gode. Et miljø for faglige samtaler mellom lærerne er en forutsetning for at det som skjer i videreutdanninga endrer klasseromspraksisen. Vi støtter også forsker Merethe Frøyland og utvikler Kari Beate Remmen ved Nasjonalt senter for naturfag i opplæringen som i Utdanningsnytt.no 28. februar etterlyser mer forskning om sammenhengen mellom videreutdanning og arbeidet i klasserommet. Som de sier, det er det som skjer i klasserommet som avgjør om Lærerløftet faktisk blir et elevløft.