Som ung student i USA kort tid etter krigen var det et sjokk å møte en kultur hvor det ble sett på som samfunnsfiendtlig å reparere og ta vare på brukte gjenstander.

Jeg hadde med meg et begrep om sparing som noe positivt og nyinnkjøp som sløsing. Dette sitter fortsatt dypt igjen i min bevissthet, men i den nye verden virket dette som motarbeidelse av tekniske fremskritt og økonomisk utvikling. Jeg synes at jeg nå kan finne nye argumenter for min «spare-holdning» gjennom økt bevissthet om forurensning og begrensede globale ressurser. Men i tillegg vil jeg tilføye: På grunn av hva nye gjenstander krever av oss, er vi egentlig langt på vei til å bli slaver av en utvikling vi knapt er oss bevisst.

Når all vår kommunikasjon med stat og kommune skal skje over nettet, er det en overgang som kan sammenliknes med å lære et nytt språk: Vi må lære det digitale språk. Dette er mange av oss dårlig forberedt på, og det kan skape store vansker, så store at mange av oss ikke engang kan kontrollere vår skatteseddel. Slike problemer dukker stadig opp i vår hverdag: En ny kortautomat dukker opp på bussen, en ny fjernstyrer til parkeringsautomaten, for ikke å snakke om alt nytt på PC-en.

Det er jo ingen ende på de nye produktene som vi tilbys – og noen som vi må ha, og de krever alle ny tilpasning og læring. Det lages jo bruksanvisninger for å mestre overgangen, men koblingen av ord og handling i slike brukerveiledninger skaper nye læringsproblem. Til vår nye bil følger en bruksanvisning på 1500 sider, med tekst og illustrasjoner –på svensk! Dette kan være ille nok, men det er en tilleggspris som ofte glemmes ved introduksjon av ny teknologi: avlæring av eksisterende rutiner. La meg gi et personlig eksempel:

Jeg skulle, på oppfordring fra kolleger, skaffe meg en ny mobil. Den jeg hadde, var ikke «smart» nok. Den manglet all verdens funksjoner som de listet opp for meg, og etter hvert ble jeg i tvil: Fotoapparat trengte jeg ikke, men det kunne jo være greit å nå fram til eposten min når jeg var på reise, og vennen Google kunne det være fristende å ha med som samtalepartner når verden ble for ukjent.

Jeg valgte etter mange konsultasjoner den mobilen som skulle være greiest å bruke «for min aldersgruppe», som det het, og som hadde store taster til mine store klumpede fingre - og den hadde Google! Det fulgte med en «veldig grei» bruksanvisning, sa de i butikken. Det viste seg fort at denne f.eks. manglet banal, men helt avgjørende informasjon om for eksempel bruken av tastene: Fingrene måtte nå ikke trykkes fast ned på tastene, bare føres over dem. Det viste seg at den ikke måtte holdes i eller manipuleres, for da utløstes all verdens funksjoner. Etter noen ukers gjetting og feiling hadde jeg fått nok. Jeg fant ut at vennen Google fikk jeg heller prate med hjemme. De andre viktige funksjonene hadde jeg jo på min gamle mobil - som jeg etter en del argumentasjon fikk bytte tilbake til.

Det var da jeg oppdaget hvor lett det er å glemme de rent fysiske operasjoner ved læring: Disse få ukene med den nye mobilen gjorde at jeg måtte begynne med en ny læringsprosess for å bli fortrolig med min gamle mobil igjen (en venn som i motsetning til nyanskaffelsen i hvert fall ikke trengte oppladning hver dag). De automatiserte muskelbevegelsene knyttet til den gamle mobilen satt ikke lenger, og de visuelle knottene utløste ikke lenger de gamle funksjonene.

Først nå etter en god del ny læring kan jeg puste lettet ut! Mitt muskelsystem fungerer igjen, og jeg når de funksjoner jeg trenger på mobilen. Men generelt er jeg bare blitt mer skeptisk til nyanskaffelser: I tillegg til å lære noe nytt må du altså avlære noe gammelt, og denne avlæringen foregår ikke bare i hjernen, men i hele kroppen. Vår nye bil har automatgir, men jeg girer av og til fortsatt på gamlemåten. Det sitter i musklene, og det kan potensielt representere en fare, særlig når noe skjer brått. Dette bør en også ta høyde for ved nyanskaffelser. Og dette forplanter seg til omtanke også for andre: Når jeg skal finne på en gave, særlig til barn,tenker jeg på den belastning jeg derved påfører dem!

«Ha, ha», sier kollegene mine, «og du som har pepet oss ørene fulle med at vi ikke må unnvike utfordringer selv om vi er kommet til skjels år og alder. Nå møter du virkeligheten, og det er forskjell på teori og praksis!» Kanskje, men jeg har gjennom slike erfaringer som beskrevet ovenfor, lært at ved tanker om nyanskaffelser skader det ikke å tenke også på omstillingsprisen. Og kanskje er gevinsten bare en ny innpakning av funksjoner - keiserens nye klær! Hør bare: Den gamle Remingtonskrivemaskinen som jeg arvet etter min far, hadde taster som passet til mine store fingre. Hvis skriften begynte å bli svak, var det svertebånd å få kjøpt, og dem kunne jeg montere selv, - og var det en bokstav som ble litt skjev, var det lett å bøye den på plass, og den trengte ikke opplading hver dag, så den var miljøvennlig også!

Nei da, jeg bruker den ikke lenger, men den står bak skrivebordet som en påminnelse om ikke ukritisk å falle for alle slags nye funksjoner. Jeg er redd kampen mot bruk og sleng av nye produkter ikke kan vinnes, men det kan kanskje ikke skade å bevisstgjøre om de potensielle kostnadene.