Endret: 18.08.2008 kl. 09:38
Økt verdenshandel har gitt økt etterspørsel etter ressurser som olje og
naturgass, og etter energiintensive halvfabrikata som aluminium. Samtidig
har globaliseringen medført god tilgang på rimelige varer fra bl.a. Kina og
India. Med andre ord har det viktigste Norge selger blitt dyrere, mens mye
av det vi importerer er blitt billigere.
Økonomisk teori forteller oss at økt handel mellom relativt like land fører
til økt velstand for dem begge. Land som Hellas, Portugal, Irland og Polen
lå alle under EU's gjennomsnitt før EU-medlemskap, mens de alle har hatt en
fin levestandardsøkning etter at de kom med i EU. De andre landene i EU har
heller ikke tapt på innlemmelsen av de nye medlemmene. EU og Nord-Amerika
har også dratt hverandre opp gjennom et godt handelssamkvem. Denne positive
effekten av internasjonal handel kan forklares med spesialisering og
arbeidsdeling som gir stordriftsfordeler, og rom for nisjeproduksjon og
stort vareutvalg.
For næringslivet er det som kjent viktig å ha gode, stabile og forutsigbare
rammevilkår. Det er imidlertid usikkert å investere i økt
landbruksproduksjon i Afrika, fordi det ikke er uvanlig at det kan komme
store mengder sterkt subsidierte landbruksvarer fra EU eller USA. I
WTO-forhandlingene var det et forslag om et tiltak for å få rettet på dette
ved å gi sårbare u-land muligheten til å heve tollen på mat hvis prisen på
import skulle komme under et visst nivå. India og et stort antall u-land
ville ha en lavere terskel for denne mekanismen enn hva landbrukseksportører
som bl.a. USA og Uruguay kunne godta. Dermed ble det ingen ny internasjonal
handelsavtale.
Økt globalisering har som allerede antydet gitt større gevinster til noen. De
svært høye oljeprisene har ført til en formidabel pengeoverføring fra
oljeimporterende land til de land som eksporterer olje. Den enorme
økonomiske veksten i De Forente Arabiske Emirater er et resultat av denne
utviklingen, og Dubai med innendørs alpinanlegg og kunstige øyer for rikfolk
markedsføres godt i «vestlig» media. Men Norge ligger ikke langt etter, med
tilbud om eldreomsorg ved Middelhavet og godt subsidierte helsereiser til
samme området.
Økt etterspørsel etter ressurser som olje og mat gir seg altså utslag i økte
priser, og for de konsumentene som ikke har deltatt i noen velstandsøkning
som følge av globaliseringen er det en entydig ulempe. Mange u-land kommer
inn under denne kategorien, og økte matvarepriser har ført til at flere har
kommet under fattigdomsgrensen. Økt handel mellom ulike land kan snarere gi
polarisering og større forskjeller enn utjevning. Demokratiet, politiske
stabiliteten, infrastrukturen og kompetansen i «vest» er et stort
konkurransefortrinn i en fri markedsøkonomi. Med mer internasjonal handel
alene, vil det ujevne forholdet mellom «vesten» og Afrika trolig bli enda
verre, og det vil være nesten umulig for land i Afrika å komme seg ut av
fattigdomsklemma.
Det er godt kjent at Botswana eksporter storfekjøtt av svært god kvalitet til
EU og Norge. Kravet fra Europa er imidlertid at det skal dokumenteres at
kjøttet holder en høy standard. Til det kreves moderne slakteri og avansert
laboratorium, og heldigvis fikk de hjelp av Danmark til å innføre det.
Honning fra Nepal er også av god kvalitet, men for eksport til EU må det
bevises ved hjelp av laboratorieundersøkelser, noe Nepal verken har
kompetanse på eller råd til. Det er ikke bare innenfor landbruksvarer
«vesten» setter kvalitetskrav på sin import, men også innenfor industrivarer
er det ofte krav til høye standarder.
For at mange u-land skal kunne konkurrere på verdensmarkedet må derfor
kompetanse og infrastruktur oppgraderes slik at de klarer å innfri de
internasjonale kvalitetsstandarder. Under denne prosessen må produksjonen i
disse landene beskyttes for konkurranse fra de mer utviklede landene, så de
ikke blir utkonkurrert før de er konkurransedyktige. De fleste vellykkede
land har vært igjennom en proteksjonismefase for å bli solide nok til å
konkurrere på verdensmarkedet. Japan og Sør-Korea er her nærliggende
eksempler. Det er imidlertid viktig at næringslivet blir presset til
forbedringer både hva angår produktivitet og kvalitet i skjermingsperioden,
noe som kan oppnås ved høy konkurranse innenlands. I Japan hadde for
eksempel Toyota konkurranse fra både Honda, Nissan og Mazda, da den
utenlandske konkurransen var fraværende.
Tilstrekkelig innenlands konkurranse i små land kan ofte være vanskelig. En
løsning på det kan være at flere land som er på omtrent samme utviklingsnivå
danner sine egne handelsblokker, og at det er fri handel og høy konkurranse
innefor dette handelsområdet, men beskyttelse mot for stor konkurranse fra
land utenfor handelsblokken gjennom gode handelsavtaler. Det er mange
handelsblokker i verden, som SAARC i Sør- Asia, SADC i sørlige Afrika, ASEAN
i Sørøst-Asia, EU i Europa osv. Riktignok fungerer noen handelsblokker bedre
enn andre.
I sluttfasen av forhandlingene om verdenshandelen klarte ledelsen i WTO å få
samlet USA, EU, Brasil, India, Australia, Japan og Kina om en felles skisse.
80 % av verdens internasjonale handel foregår mellom disse sju, og de kan på
en måte betraktes som opptil sju handelsblokker. Et forslag i skissen gikk
ut på å tillate skjerming av en stor del av industrien i u-land, noe som er
i tråd med synet om behov for beskyttelse i en oppbyggingsfase. Det ble
imidlertid som kjent sammenbrudd i WTO-forhandlingene.
Det kan likevel gis bistand fra de rike land til mindre utviklede enkeltland
eller til mindre moderne handelsblokker, ikke bare for å bedre produktivitet
og kvalitet i næringsliv og landbruk, men også for at de skal kunne
dokumentere at kvaliteten holder «vestlige» krav. Norge burde ta et spesielt
ansvar her, for på den måten å gi tilbake noe av den store pengeoverføringen
fra u-land til oss som følge av den svært høye oljeprisen
