I år er det 70 år siden en av de mest symbolladede handlingene i Stiklestads tusenårige historie. Under andre verdenskrig hadde det gamle slagstedet blitt arena for en dramatisk kamp om eierskapet til den norske historien.

I første omgang fremsto Nasjonal Samling som seierherre: i 1944 erstattet de den gamle Olavsstøtten med et monumentalt anlegg som skulle tydeliggjøre partiets tilknytning til Olavsarven.

Ved krigens slutt kom mot- reaksjonen. NS-anlegget ble knust, og restene delvis fjernet, delvis nedgravd. Til Olsok 1945 tronet igjen den gamle støtten på Olavshaugen. Konflikten mellom de to monumentene var imidlertid ikke over. Det er nærmest blitt en årviss foreteelse: Når det nærmer seg Olsok, blusser diskusjonen om Stiklestad og NS opp.

De senere års debatt har kort oppsummert bestått av to ytterpunkter. På den ene siden finner man de som mener at den såkalte NS-bautaen som ligger begravd på Olavshaugen, bør hentes frem i dagslyset, både i formidlingen av Stiklestads historie og i fysisk forstand. På den andre siden står de som mener at Nasjonal Samlings historie er en skamplett som av respekt for stedet og for å forhindre fremtidig misbruk bør glemmes. Det faktiske ansvaret for forvaltningen faller imidlertid på eieren Fortidsminneforeningen og Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK). Hvor står så vi i debatten?

Vårt prinsipp er at historien om NS’ bruk av Stiklestad må fortelles. Selv om den utgjør en liten del av stedets historie, er den en viktig del: Den forteller om den politiske sprengkraften som potensielt ligger i nasjonale symboler og hvordan denne kan misbrukes. Videre bidrar den til et viktig og ofte under- kommunisert kapittel av vår krigshistorie: den norske nasjonalsosialismen. Den nedgravde bautaen omtales ofte som en nazi-bauta. Dette er ikke riktig. NS-anlegget på Stiklestad var et norsk initiativ, drevet frem av NS’ fylkesfører i Nord-Trøndelag. Vi snakker altså om et norsk misbruk av norsk kulturarv.

Slike vonde historier må fortelles, ellers kan vi ikke lære av dem. Som forvaltere er det vårt ansvar å fortelle dem.

Enkelte hevder likevel at Fortidsminneforeningen og SNK viker unna ubehaget knyttet til NS-historien. For disse ser en ansvarlig forvaltning ut til å forutsette at man avdekker av den nevnte bautaen. Kritikken følges gjerne opp med et krav om å vektlegge NS-historien i så stor grad at man i våre øyne står i fare for å plassere haugens øvrige historie fullstendig i skyggen. En slik ensidig tilnærming vil ta NS-anlegget ut av sin historiske sammenheng

Olavshaugens funksjon som minnested bygger på tradisjonen om at det var her Olav Haraldssons lik ble gjemt natten etter det berømte slaget. Sannsynligvis har det vært et minnesmerke her siden middelalderen. Uten denne overordnede historien hadde aldri NS ønsket å bygge sitt monument nettopp her. Dette poenget er viktig: for å forstå historiemisbruk må man først forstå historien. Forvaltningen av minnestedet Olavshaugen krever derfor et helhetlig perspektiv i tillegg til historien om enkeltmonumentene.

Det er i år kun 15 år igjen til 1000-årsjubileet for slaget på Stiklestad. Søkelyset dette jubileet fører med seg gjør arbeidet med Olavshaugen viktigere enn noen gang. Fortidsminneforeningen og SNK er veldig bevisste dette ansvaret. I forvaltningen av en slik kulturarv kan ikke et ønske om å avdekke NS-bautaen være det styrende. Samtidig kan ikke frykten for misbruk av historien styre de valgene vi tar. Olavshaugen er et minnested med flere historier. Vår felles ambisjon frem mot 2030 er å styrke fortellingen om den helheten disse utgjør. Slik skal Olavshaugen bli mer enn et sted for å minnes historien, det skal bli et sted for å forstå den.