For noen år siden var jeg, som ungdomsskoleelev, med på en kampanje for å gi elever på Vikåsen – en bydel såvidt utenfor Trondheim – rett til fritt skolevalg.
På grunn av nærskoleprinsippet hadde vi som bodde der bare rett til å gå på én skole i Trondheim: Charlottenlund vgs. Aksjonen vår var vellykket: Vårt kull fikk lov å velge fritt, og politikerne fikk positiv mediedekning i Adressa. Men beslutningen ble omgjort allerede året etter. Vi fikk altså tilsynelatende gjennomslag, men det hjalp ikke dem som kom etter oss. Derfor vil jeg igjen utfordre politikerne til å ordne opp i et system som ikke fungerer.
Det er noen åpenbare problemer med nærskoleprinsippet. For det første kan man spørre om motivasjonen bak det hele er nærskole og sosial utjevning? I Trondheim er det slik at retten til å velge skole fritt begrenses av en radius på fire kilometer. Tilfeldigvis er det også den avstanden man har rett på busskort. Det er naturlig å tenke seg at penger en vel så viktig drivkraft for fylkeskommunen.
Så er det de rent prinsipielle problemene. Man har gått ti år på grunnskole, og skal endelig ta sine første selvvalgte steg mot voksenlivet. Likevel blir mange med dagens system fratatt den muligheten. At de som bor i Midtbyen (og som gjerne kommer fra mer bemidlede familier) mer eller mindre kan velge fritt blant alle skoler gjør ikke dette bedre – og viser den iboende urettferdigheten i systemet.
Et vesentlig problem med dagens system er at mange elever blir uten insentiver for å jobbe hardt på skolen. Elever fra for eksempel Vikåsen som har gode karakterer på ungdomsskolen, havner uansett ønsker likevel opp på Charlottenlund. Enda viktigere: Med dagens system hjelpes heller ikke de svakeste, som blir sendt vekk fra sin nærskole dersom den er full, til en skole på andre siden av byen. Takk for det, i den forstand at jeg derfor fikk flere venner fra Byåsen, men for dem det gjaldt var det utvilsomt et problem. At dine foreldres bosted skal være den eneste reelle faktoren ved skolevalg fremstår som veldig urettferdig overfor de flinke elevene. Til gjengjeld skulle en tro at det ville skape sosial utjevning på de enkelte skolene, men heller ikke det oppnår man.
Trondheim er dessverre i noen grad segregert. Av alle unge mellom 0-19 år er 45 prosent av dem som bor i bydelen Saupstad fra minoritetsbakgrunn. Dessverre er det også slik at disse ofte gjør det dårligere på skolen, noe som resulterer i enkelte skoler som er bedre enn andre, og hindrer sosial utjevning. Korrelasjonen på resultat ifht. bydel er åpenbar, og det finnes sikkert flere faktorer, men det er klart at dette er en del av problemet. Eksempelvis hadde Tiller videregående, som rekrutterer fra Saupstad og omegn, i 2013 et eksamenskaraktersnitt på 2.5, mens Trondheim Katedralskole i Midtbyen hadde 3.9.
I Oslo er det fritt skolevalg. Det har ført til eliteskoler og lav-statusskoler, der for eksempel Manglerud har et eksamenskaraktersnitt på 2.1 mens Oslo Katedralskole ligger på 4.5. Forskjellene i Trondheim er altså ikke like store, men også de er betydelige. Oslo synliggjør at fritt skolevalg ikke er noen løsning. Problemet er at nærskole-prinsippet heller ikke er det.
Så hva kan være løsningen? Jeg er enig i fylkeskommunens mål om sosial utjevning når elever skal velge videregående skoler. Samtidig er det viktig å skape insentiver for elevene slik at de blir motivert til å jobbe hardt på ungdomsskolen.
Jeg foreslår en modell der hele elevgruppen deles inn i grupper etter karakterene. For eksempel vil gruppe 1 ha et karaktersnitt på 1-3, gruppe 2 ha et karaktersnitt på 3-4, gruppe 3 vil ligge på 4-5 og gruppe 4 ligger helt på topp med 5-6. Så sier vi at hver skole skal ha en jevn fordeling av hver gruppe med elever. På den måten sikrer vi at alle skolene har like mange flinke og ikke-så-flinke elever.
Hvordan denne fordelingen skal skje, og hvordan man skal skape insentiver har jeg selv noen ideer om, men jeg ønsker å invitere til debatt. Jeg mener at med denne modellen som utgangspunkt sørger vi for at forskjellene ikke blir så store som i dag. Samtidig som man tør å la karakterer utgjøre en faktisk forskjell – ikke bare dine foreldres bosted.