Endret: 15.09.2008 kl. 08:58
Adresseavisen brakte den 12. august en tankevekkende artikkel om fundamentale
endringer i den befolkningsmessige aldersammensetning i Europa som vil skape
problemer av hittil ukjent omfang i nær fremtid. Det man kaller en
demografisk bombe betyr blant annet at det ikke vil være nok folk i
arbeidsmarkedet til å erstatte dem som går av med alderspensjon.
Dette vil også berøre høyre utdanning og forskning. Signaler om at en høy
andel professorer ved våre universiteter vil snart gå av med alderspensjon,
og at rekrutteringen av nye krefter svikter, er kommet tydeligere frem i de
senere år. Det ble derfor knyttet store forventninger til Meldingen om
forskerrekrutteringen som skulle legges frem våren 2008. At regjeringen i
sommer har valgt å utsette denne meldingen er bekymringsfullt. I en kronikk
i Aftenposten 29. juli beskriver doktorgradsstipendiat Ragnhild Hutchison
hvilke følger dette vedtaket vil ha for unge forskere. Hun mener at fordi
bedre rekruttering er avgjørende for norsk forskning tyder avlysningen av
meldingen på at forskningen igjen nedprioriteres.
Det er vanskelig å trekke en annen konklusjon enn det denne unge forskeren er
kommet til. Dette til tross for statsråd Tora Aasland{rsquo}s forsikring om
«å se arbeidet med rekrutteringen i et ennå bredere perspektiv» - og trekke
det inn i forbindelse med høstens behandling av statsbudsjettet.
Det som vil bety noe for forskningens kår er imidlertid ikke noen få millioner
ekstra fra statsbudsjettet i høst. Etter mange magre år og et «hvileskjær»
fortjener dagens forskningsmiljøer en større oppmerksomhet enn det. Og et
skikkelig løft i forhold til de utfordringer forskere skal hjelpe til med å
løse som er knyttet til klimaendring, globaliseringen, energibehov, avfall,
folkevandring, nye sykdommer og andre viktige oppgaver.
Avlysing av en grundig og etterlengtet analyse av rekrutteringssituasjon i
forskning og høyre utdanning skaper en uro og usikkerhet blant forskere i
ulike fagmiljøer. Både de unge og de etablerte forskere etterlyser mer
forutsigbarhet og langsiktighet i forskningen. Meldingen skulle legge frem
oversikt over dagens situasjon og vurdere ressursbehovet i årene fremover.
Blant annet for stipendiat- og postdoktorstillinger, men også for faste
stillinger som professorer med både forsknings - og undervisningsoppgaver.
Og - ikke minst - for å få flere kvinner inn i akademiske stillinger hvor de
er sørgelig underrepresentert.
I mitt fagområde - medisin - har rekruttering av leger til forskning sviktet
over flere år. Mange vitenskapelig kompetente leger velger arbeid innen
klinisk medisin fremfor vitenskapelig karriere. Dette henger sammen med både
lønn - og arbeidsforhold i akademisk medisin. Usikker karrierevei og dårlig
lønn frister ikke mange. Manglende statlig støtte og innsparingstiltak ved
universitetene har ført til at forskningsstøtte til de enkelte forskere er
veldig liten, som regel 5000 - 10 000 kr per år. Ekstern finansiering av
forskningsprosjekter er den eneste mulighet for mange. Dette er imidlertid
en meget uforutsigbar vei, fordi støtten tildeles på årsbasis og
konkurransen er stor. Ved Norges forskningsråd innvilges vanligvis ca 10 -
15 % av søknadene. Store svingninger i finansiering gjør det vanskelig å
bygge opp faglig robuste forskningsmiljøer. Spørsmålet er om denne formen
for forskningsfinansiering gir en fornuftig utnyttelse av ressursene.
Forunderlig nok finnes det ingen vitenskapelige studier som beviser dette.
I motsetning til leger i mange andre land er det altså synkende interesse
blant leger i Norge til å engasjere seg i medisinsk forskning. Mens
legeandelen blant doktorander ved de medisinske fakulteter i Norge lå på 64
% i 1983, sank den til 53 % i 1997 og til 33 % i 2005. Det vitenskapelige
personell i medisin har endret seg mye gjennom de siste 10 - 15 år, og flere
og flere forskere rekrutteres fra andre fagmiljøer enn medisin. Det er ingen
tvil om at samarbeid mellom ulike forskere er nødvendig for å oppnå gode
resultater. Men leger må delta i medisinsk forskning for å sikre at ny
kunnskap utnyttes best mulig i behandlingen av pasientene. Rekrutteringen av
kvalifiserte leger til forskning har også betydning for undervisningen av
medisinske studenter. Fordi den gjennomsnittlige alderen for de medisinske
professorer i hovedstilling nærmer seg rask 60 år og «etterveksten» av
vitenskapelig kompetente leger for å erstatte disse ikke er tilstrekkelig,
er spørsmålet om dette vil ha betydning for kvaliteten av fremtidige leger
utdannet i Norge.
Vi kan ikke vente, sa universitetsrektorene forsiktig i et avisinnlegg i
Adresseavisen etter at nyheten om avlysing av meldingen om
Forskerrekrutteringen kom frem den 22. juni. Vi trenger flere forskere nå,
skrev de og viste til tall fra utredningsinstitusjon NIFU STEP. Ifølge disse
vil universitets- og høyskolesektoren og næringslivet trenge minst 15 000
nye forskere innen 2020.
Men - hva sier dette tallet? Er det mulig å vurdere hvilke fagområder som
trenger å styrkes i fremtiden? Sett utenfra kan man stille spørsmål om
forskere ikke er de som har de beste forutsetninger for å kunne analysere
sin egen situasjon på den mest korrekte vitenskapelige måten, og som vil
kunne fremme forslag til løsninger ved forhandlinger med myndighetene. Til
det trenges det pålitelige og oppdaterte data over personell ved våre
forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Data som belyser
rekrutteringstilgang av søkere med ulik utdanningsbakgrunn, kvalifikasjoner
for de tilsatte, antall faste og midlertidige stillinger, stillinger som
holdes ubesatt eller er ubesatt og årsaken til dette. Disse data er
vanskelig å få frem, og universitetsledelsen må initiere dette arbeid. Etter
min mening vil et slikt oppryddingsarbeid hjelpe myndighetene til å ta de
riktige avgjørelser i forhold til forskerrekrutteringen i fremtiden.
anna.midelfart@ntnu.no
