Enkelte trodde at Holocaust og massemyrderiene under 2. verdenskrig ville sette et punktum for jødehat i vårt land så vel som i Europa for øvrig. Så enkelt ble det imidlertid ikke.

Fredens ring: Politikere, her ved statsråd Jan Tore Sanner (H) (t.v.), møtte opp da unge muslimer slo ring rundt synagogen til Det Mosaiske Trossamfund i Bergstien i Oslo sist vinter. Flere initiativ og tiltak av denne typen må nedfelles i en handlingsplan, skriver kronikkforfatteren. Foto: Larsen, Håkon Mosvold, NTB scanpix

I begynnelsen av mai ble KrF, Venstre og regjeringspartiene enige om å utarbeide en handlingsplan mot antisemittisme. Kommunal- og moderniseringsdepartementet fikk tildelt ansvaret for prosessen med handlingsplanen og inviterte til et innspillsmøte for en tid siden som markerer begynnelsen på regjeringens arbeid. Til stede var representanter for den jødiske minoriteten, akademikere, folk fra embetsverket, politikere, opinionsdannere og andre aktuelle aktører.

Antisemittismen har dype kulturelle og historiske røtter, og heller ikke vårt eget land er noe unntak i så måte. Ofte handler forakten for jødene om en konspirasjonstenkning knyttet til jødisk makt og innflytelse. Jødene gjøres ansvarlig for en uønsket samfunnsutvikling eller er simpelthen kjernen til problemene i samtiden. «Hverdagsantisemittisme» er allikevel den mest alminnelige uttrykksformen, hvor blant annet ordet «jøde» er et skjellsord og gjerne knyttes til egenskaper som pengegriskhet.

Det er spesielt bekymringene i de senere år som har satt fart i regjeringens anstrengelser med en handlingsplan. I 2006 ble synagogen i Oslo beskutt, og dette var et tydelig signal om at jødiske institusjoner ville være et mål for voldelig aktivitet. Senere, i en undersøkelse av Oslo-skolene i 2011, ble det avdekket at «jøde» var et av de vanligste skjellsordene i norske skolegårder. Andelen jødiske elever som har opplevd mobbing i skolegården to til tre ganger månedlig, lå på 33 prosent. Holocaustsenterets undersøkelse for tre år siden, som var den første norske befolkningsundersøkelse om holdninger til jøder, viste at 12 prosent av den norske befolkningen hadde klart negative holdninger til jøder. En annen undersøkelse gjort av Det Mosaiske Tros-samfund og blant egne med-lemmer, viser at 54 prosent av norske jøder oppgir å ha opplevd antisemittisme.

Særlig urovekkende ble angrepene rettet mot jødiske mål utenlands, så som i Belgia, Frankrike og København. Det var hendelser som vekket oss alle. Hadde man bagatellisert intensiteten i jødehatet eller simpelthen avvist det som problem? Statsråd Jan Tore Sanner fant det da nødvendig å understreke « … at det ikke er jødenes ansvar å bekjempe antisemittisme. Det er et felles ansvar, det er storsamfunnets ansvar». Sanner mener å si at antisemittisme ikke minst er et samfunns- og demokratiproblem når et så sterkt hat kan etablere seg mot en hel minoritetsgruppe.

Antisemittisme har tradisjonelt hatt sterkest grobunn i høyreekstreme miljøer, men med den israelsk-palestinske konflikten som bakteppe har grupper som «unge muslimer» og «innvandrere» i økende grad vært toneangivende når det gjelder negative holdninger til jødene. En handlingsplan må derfor regelmessig kartlegge både omfanget av og samtidig gå dypere inn i begrunnelsen for denne typen holdninger. Det må også påpekes at Holocaustsenterets undersøkelse i 2012 ikke gir grunnlag for å hevde at det er en direkte sammenheng mellom kritiske holdninger til Israel og et negativt syn på jødene. De fleste som er kritiske til Israels politikk, legger ikke til grunn en negativ forståelse av jøder. Unge muslimer, som tok initiativet til «Fredens Ring» utenfor synagogene i Oslo og Trondheim i vinter, og som var et svar på terror mot jødiske mål, bærer bud om noe ene-stående nytt i forholdet mellom muslimer og jøder. Flere initiativ og tiltak av denne typen må også nedfelles i at man har en handlingsplan. Gjennom det direkte møtet, der man gjør noen felles erfaringer og ser at man har noen av de samme interessene som minoritetsgruppe, kan gi et flott grunnlag for gode relasjoner.

Holdninger formes i familien, men også på arenaer som barnehagen og skolen. Lærer-utdanningen generelt og den 5-årige lektorutdanningen bør se nærmere på lærerkompetansen. Fortellingen om jødene er ikke bare Holocaust og konflikten i Midtøsten. I utdanningen av lærere må også kunnskap om jødisk kultur, tradisjon og historie få en mer sentral plass. Dette må innarbeides tydeligere i læreplaner og læreverk som benyttes i undervisningen. På denne måten vil lærerne bli tryggere på å formidle en mer helhetlig forståelse av hva det betyr å være jøde og bidra til en generelt større toleranse for det som gjerne defineres som «annerledes». På en måte må man forsøke å normalisere hva det faktisk vil si å være jøde. Jødenes liv må framstilles som noe mer enn «offerrolle» og lidelser. I dag finnes det jødiske museer både i Oslo og Trondheim som gir en utmerket mulighet til nettopp å vise dette. Der det er mulig, bør obligatoriske besøk på disse institusjonene inngå som en del av undervisningen.

På det pedagogiske området må forståelsen av kildekritikk ytterligere prioriteres. I de sosiale mediene blomstrer grumsete meninger om jøder så vel som om andre minoriteter. Det er noe av prisen vi må betale for økt tilgjengelighet på internett og langt på vei aksepterer vi dette. Dette må imidlertid ikke hindre oss i å bygge opp barn og ungdommers beredskap mot hatytringer gjennom kunnskap. Undervisningen i skoleverket må i enda sterkere grad fremme elevenes evne til selv å se de urimelige påstandene og ta stilling til usaklig argumentasjon.