Beslutningen om endelig å forlate Dragvoll muliggjør mer konkrete diskusjoner om universitetsbyen Trondheim. Med inspirasjon fra Oxford foreslår jeg en organisk utvikling av det helintegrerte NTNU.
Arkitekt Geir Brendeland beundrer i Adressa 07.09. St. Olavs Hospital for å skape kontakt mellom bygninger og gater og at han der kan kjøpe is. St. Olavs er bymessig vellykket til sykehus å være, men neppe som universitet, fordi et lærested skal preges av et helt annet nivå av aktivitet, folkeliv og passiar enn et sykehus. Universitetet skal preges av mangfoldig faglighet, debatt og uenighet, litteratur og laboratorium, sosiale eksperimenter og innfall, i det hele tatt den sosiale utfoldelsen som sykehuset skal beskytte sine pasienter mot. Sykehuset vil aldri være en god campusmodell.
Dersom arkitekter og planleggere oppfatter St. Olavs som en levende bydel og muligheten for å kjøpe is som testen på kontakt med gata, bør man oppjustere ambisjonene. Trondheim kan utvikles til en spenstig og levende kunnskapsby, men neppe ved å stirre inn i egen navle, enten den er geografisk (les: St. Olavs Hospital) eller faglig (les: bygg/arkitektur). For Brendeland glemmer det viktigste når han skryter av NTNUs kompetanse på «arkitektur, miljø, transport, ja på praktisk talt alle felt», at en vellykket campus i hovedsak handler om mennesker som sammen søker læring og kunnskap, og at det faglige grunnlaget for en campus må være innsikt i slike prosesser. Brendeland vil lage en overordnet plan hvor «campus må løses med stil og på en faglig intelligent måte». Hvem sin stil og hvem sitt fag går ikke helt klart fram, men innspillet tyder på sneversyn både på stil og fag. Vi må ha en helt annen tilnærming til hele campusspørsmålet, som i mindre grad monopoliserer det faglige grunnlaget og i mindre grad helliggjør ideen om en «overordnet plan» (som om Dragvoll ikke ble bygget med en slik plan).
Jeg er dette året gjesteprofessor ved universitetet i Oxford, et av verdens eldste universiteter, bestående av 38 «colleges», som huser og fôrer studenter, samt følger dem opp faglig. Oxford er, som Trondheim, en kompakt by, hvor colleger og institutter ligger spredt rundt i bysentrum. Som Trondheim har Oxford støyende gater, biler, busser, sykler og fotgjengere om hverandre, kjøpesentre og kjedebutikker, samt lommer av uavhengige småbutikker og kafeer i smale og rolige veiter her og der. Gamle og nye hus står om hverandre, i gater som bare delvis holder retningen, og som gir et visst kaotisk inntrykk. Postkort fra Oxford, som gjerne preges av de vakreste college-kapellene, gir ikke helt sant inntrykk av byen fordi mange av de flotte og godt bevarte collegene ligger litt bortgjemt fra hovedgatene og fordi collegene strengt tatt er stengt for publikum. Inne på instituttene finner man gjerne slitne brakkelignende lokaler, gjerne fra 1960-70-tallet, som man ellers er vant til i mange av de britiske universitetene.
Men hvorfor skal man da se til Oxford? Kanskje mest fordi universitetet lever og utvikler seg i en konstant symbiose (og konflikt) med byen. I sin mer enn 800 år har Oxford-universitetet utviklet seg, med stadig nye colleger opprettet med ulike mål for øye, nye sentre og fagfelt, alltid som respons på nye behov. Humaniora er universitetets kjerne, men etter utvidelse med naturvitenskap og medisin på 1900-tallet, er det i dag et komplett universitet med 22000 studenter, langt færre enn «nye NTNU». Jeg er stasjonert ved Radcliffe Observatory, som nå preges av det største utviklingsprosjektet ved Oxford på flere hundre år. Her bygges det nye bygg, samtidig som eldre bygninger nennsomt oppgraderes blant annet for å huse mitt institutt (Nuffield Department of Primary Care Health Sciences) til våren. Et viktig prinsipp er at utviklingen skal gå i faser for å tilpasses endrede behov over tid, og her er vi ved sakens kjerne: at det viktigste ikke er at campus «løses med stil» etter en overordnet plan, men leves inn i byen. NTNU vil aldri oppnå den status Oxford har, men Trondheim kan bli en fantastisk universitetsby, som også Oxford er.
For det første må campus utvikles mer som aktivitet og sosial interaksjon enn som hus. Når nå (den fornuftige) beslutningen om å forlate Dragvoll er tatt på høyeste hold, bør man tømme Dragvoll så fort som mulig, ta i bruk eksisterende lokaler i Midtbyen for Dragvollmiljøene og utvikle NTNU organisk. Dette innebærer å konstant utvikle undervisningslokaler, kontorer, laboratorier, vrimleområder, serveringssteder og konferansefasiliteter etter hvordan behovene endres. En forståelse av rammene for læring, forskning og formidling må danne det faglige grunnlaget for campusutvikling, ikke arkitekters dagsaktuelle estetiske ideologier.
Dragvollfagene er utviklet rundt studier av mennesker og deres samfunn og kultur, historie og språk. Å videreutvikle slike fag midt i historiske Midtbyen gir mening både symbolsk og pragmatisk. Kalvskinnet huser HiST/NTNU-enheter og kan videreutvikles, med Leütenhaven som vekstområde. Eksisterende næring, folkeliv og boliger i Midtbyen vil sammen med det nye NTNU skape en mer spenstig urban dynamikk som vil være en universitetsby verdig. Debatter, utstillinger, seminarer og forelesninger kan gjøres tilgjengelige for alle. En skikkelig fagbokhandel og bibliotek kan legges slik at de blir til glede for hele byens befolkning.
For meg handler universitetsbyen om levende læring på stadig nye måter, som vi bare kan ane konturene av, og neppe legge detaljerte planer for.