Den store dugnaden

Regionale statsetater i Sør-Trøndelag går nå sammen om å hjelpe kommunene til å finne gode løsninger. Europa står overfor en utfordring som setter oss på prøve. Tusener på tusener av flyktninger strømmer til land etter land, og responsen er svært ulik. Noen bygger piggtrådgjerder. Noen åpner portene på vidt gap. Også i Skandinavia – drømmen for mange flyktninger – går diskusjonene høyt. Sverige har lange tradisjoner for å ta imot mange innvandrere, og følger opp også denne gang. I Norge har temaet vært om vi overhodet har plass til flere. Vi har ikke råd og anledning, sies det. Men hvem har anledning, hvis ikke Norge har det? Det er ikke rart vi blir verdens rikeste hvis vi aldri tar oss råd til å dele. Hva blir konsekvensene av å være seg selv nok hver gang vi utfordres? Hva gjør det med samfunnet vårt når vi oppfordrer hverandre til å snu ryggen til dem som ber om vår hjelp? Vi har alt, men det er også alt vi har, er det sagt. Den som ikke vil dele av rikdommen sin, blir selv fattig.

Omverdenen kan lett få et mistrøstig bilde av Norges manglende vilje til å hjelpe. Heldigvis er ikke dette hele sannheten. Mens diskusjonene fortsetter på riksnivå, går det sterke understrømmer av medfølelse og innsatsvilje gjennom hele landet, og det er på tide at dette erstatter vrengebildet av et grådig og selvdyrkende folk. Sosiale medier flommer over av støtteerklæringer og vilje til å åpne egne hjem for flyktninger, hoteller og herberger stilles til disposisjon og artister så vel som publikum flokker til støttekonserter. Varmen og åpenheten er i høyeste grad til stede.

Enslige mindreårige asylsøkere er i svært sårbar stilling, og Fylkesmannen oppnevner representanter som skal følge dem gjennom hele transittfasen og delta i asylintervjuene. For å finne gode representanter har vi gjennomført en iherdig rekrutterings- og opplæringsprosess, og det er svært gledelig å se den store innsatsviljen, ikke minst fra frivillig sektor. Fortsatt ringer folk inn og har lyst til å stille opp, og med økt tilstrømning av flyktninger vil det være behov for mange. Så langt er cirka 20 personer oppnevnt, og de har allerede deltatt i mer enn 70 asylintervjuer. Engasjementet er stort, og vi får gode tilbakemeldinger fra UDI om at disse frivillig oppnevnte hjelperne gjør en strålende jobb. For enslige mindreårige som blir bosatt her, vil Fylkesmannen i neste omgang oppnevne verger.

Det er kommunene som må trå til når bosettingen og integreringen skal gjennomføres i praksis, og også her skjer det mye. Kommunene har allerede tilbudt flere plasser enn regjeringen har bedt om. Mange sier de kan åpne for enda flere, så sant de kan finne boligløsninger. I Sverige kan innvandrere selv finne bolig. Det har også sine utfordringer, men det ville unektelig lettet på flaskehalsen som norske kommuner nå strever med. Diskusjonen om denne typen alternative løsninger er ikke avsluttet. Inntil videre må vi arbeide ut fra det utgangspunktet vi har, og Fylkesmannen er opptatt av å samle kreftene om gode løsninger. Vi har gått sammen med en rekke regionale statsetater om å legge frem integrering og bosetting som et felles «fylkesgrep» for 2016. Et fylkesgrep innebærer målrettet bruk av skjønnsmidlene som fordeles gjennom Fylkesmannen. I tillegg er siktemålet å samordne statsetatenes innsats som samarbeidspartnere overfor kommunene. Ett av tiltakene innenfor fylkesgrepet 2016 er å opprette et læringsnettverk i samarbeid med kommunenes arbeidsgiver-, interesse- og medlemsorganisasjon (KS). En konkret arbeidsmåte her er å følge innvandrernes gang i systemet gjennom ulike programmer, for å sikre sammenheng og kvalitet i alle ledd.

Grunntanken i et læringsnettverk er at kommunene kan lære av hverandre. Og det kan det være store gevinster i. Sørtrønderske kommuner har høyst ulik fartstid som mottakskommuner. Noen – vi kan nevne Trondheim, Hemne, Rissa og flere – har tatt imot flyktninger og asylsøkere i flere tiår, og har mange erfaringer om hva som skal til for å lykkes. Andre gjør dette for første gang, og trenger alle de råd de kan få. Her kan veteraner og debutanter møtes og finne løsninger som tjener til det gode for både de nye innbyggerne og kommunen. I nettverket vil de også kunne få nyttige innspill fra de statlige aktørene, som har et sterkt ønske om å bidra basert på den kompetansen og de ulike rollene de har:

Fylkesmannen jobber tett med kommunene og har god kontakt med andre fylkesmenn. Gjennom det har vi en spesiell mulighet til å finne frem til gode eksempler på bosetting og integrering av flyktninger og innvandrere. Samtidig ser vi også de kritiske faktorene. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) kan bidra med kunnskap om bosetting, introduksjonsprogram og integrering. Husbanken har kompetanse om strategier og verktøy for å jobbe systematisk innenfor det boligsosiale feltet. NAV kan bidra til økt kunnskap om arbeidsmarkedet og arbeidslivets krav. Kriminalomsorgen har kunnskap om sviktområdene som oppstår i tilbakeføring fra fengsel til kommune.

Til sammen utgjør disse aktørene viktige støttespillere for kommunene. Det at vi nå går sammen om å bidra med de ressursene hver enkelt etat kan tilby, kan forhåpentligvis føre til bedre muligheter for kommunene til å virkeliggjøre gode og varige løsninger.

På alle nivå – hos menigmann, i kommunesektoren og hos statsetatene – lever engasjementet og ønsket om å delta i den store dugnaden som hele Europa nå står midt oppe i. Dette er et bilde av Norge som fortjener å løftes frem og glede seg over.