Sinnelagsetikken er for politisk korrekte, kvinner og myke sosialister.

- Det er et vakkert og elegant paradoks at det er den sosialt dysfunksjonelle Saga som holder samfunnet sammen, skriver kronikkforfatteren. Skuespilleren Sofia Helin spiller Saga Norén i TV-serien «Broen». Foto: TT, NTB scanpix

Det er klart for «Broen 3». Da «Broen 2» var slutt, var mange i villrede. De siste minuttene tenkte vi at nå har de det jaggu travelt om de skal få tatt Überskurken. Mange fikk kanskje ikke med seg at morderen ble tatt?

Fjetret fulgte vi Saga, Martin og de andre som knyttes sammen av Øresundbroen i jakten på terrorister og mordere. «Broen» er sjangertro, og vi kan sjangeren. Likevel ble vi overrasket over hver tvist i høk over høk-spillet. Etterforskningen fører politiet og oss steg for steg nærmere forbryterne og løsningen. Det er den vi vil ha: Løsningen, morderen blir tatt, og verden blir et bedre sted. Men skurra det ikke også? Den sist kjente morderen ble selv drept av en som ikke ble tatt. Vi fikk grufulle drap, men i tillegg ble vi snytt. Überskurken gikk fri. Uten utløsningen fra en løsning, spente vi ikke av, men gikk løs på grubling over hva som vil skje i «Broen 3».

Noen var skuffet over framstillingen av Saga. I sesong 1 var særheten hennes nedtonet. Nå var aspergertrekkene hennes overspilt. Hele tiden ble den manglende evnen til hensiktsmessig sosialt samspill understreket. Vi humra. Mindre og mindre. Martin hjalp henne med å lære regler for ulike sosiale situasjoner. Men godt sosialt samspill krever evne til improvisasjon basert på tolkning av andres signaler. Den evnen mangler populæraspergeren Saga. Hun leste seg opp på hvordan man skal være kjæreste. Det fungerte måtelig. Forsøk på å vise interesse for svigermor ble et gjennomborende forhør. Etter at Martin hadde gravd seg inn i historien bak selvmordet til Sagas søster, fikk Saga en leksjon om at å bry seg om hverandre er en viktig del av vennskap.

Under action, grusomhet og jakt, handler krimsjangeren også om rett og galt. For lenge siden var det greit: Den gammeltestamentlige Gud krevde øye for øye. I et moderne samfunn som det «Broen» spilles ut i, er det få spor av Gud. For drøyt 200 år siden søkte Immanuel Kant å fundamentere etikk uten Gud. Han formulerte det kategoriske imperativ som blant annet sier at en moralsk plikt for én nødvendigvis må være en moralsk plikt for alle. Slik forpliktelse, mente Kant, ligger nedfelt i oss alle i fornuftsregler som må til for at man skal kunne si at noe er rett eller galt. Løgn, selv en hvit, er galt fordi vi ikke kan lage en allmenn regel som tillater løgn. Da ville vi aldri vite hva som var sant. Alle drap er gale fordi vi ikke kan lage en allmenn regel av at det er OK å drepe. Denne pliktetikken er en sinnelagsetikk siden det ikke er konsekvensene som avgjør om handlinger er moralske, det er intensjonen, sinnelaget til den som utfører dem, som teller.

Vi knytter lojalitetsbånd til fiksjonskarakterer, særlig til hovedpersoner. Det er deres fortelling vi følger. Vi identifiserer oss gjerne med de sympatiske. Martin er en av hovedpersonene i «Broen», og det er flere grunner til å føle sympati, ja empati, med ham. Han er omsorgsfull, melankolsk og sårbar. Han gjør feil og har måttet ta enorme tap. Sønnen hans ble drept på grusomt vis i første sesong, ekteskapet hans ryker, og han sliter med indre demoner. Martin er menneskelig. I «Broen 2» prøvde han uten hell konfronterende møter med sønnens drapsmann, Jens, som terapi. På tross av iherdige forsøk, ble det ikke framkalt noen anger hos Jens. Etter at et nytt forsøk på å lappe sammen forholdet med sine barns mor brøt sammen, brøt også Martin sammen. Ensom på et hotellrom ble han igjen hjemsøkt av at Jens tar kontroll over livet hans. Martin svarte på det med å forgifte Jens, et drap som først så ut som et selvmord. Martin kunne gå fri for dette. Vi var villige til å akseptere det, selv om vi i det moderne samfunnet ikke godtar hevn som reaksjon. Vi har erstattet hevnen med statlig gjengjeldelse. Rett skal være rett.

Da Saga fikk høre at Jens var død, ble hun mistenksom. Hun fant ut at et glass med giften som tidligere i serien var brukt i terroraksjoner, var borte fra bevislageret. Hun mistenkte at Martin hadde drept Jens og var – som ved en deus ex machina – i overkant heldig med å finne bevis for det i en offentlig søppeldunk ved Martins hotell timer etter at Martin kasta det der. Da Saga, full av kvaler, konfronterte Martin, innledet hun med en slags begrunnelse og fortalte hvor vondt det hadde gjort da Martin hadde gravd i søsterens selvmord. Da hun fulgte opp med å si at hun har kommet fram til at Martin er hennes eneste venn, var det uklart om hun skulle melde Martin fordi nettopp den eneste vennen hennes hadde såret henne, eller at det var på tross av at han var hennes eneste venn. Men med smerten som Martin påførte henne, hadde hun blitt forsonet med søsterens død. Meldte hun Martin for at han, ved å sone, skulle kunne forsones?

I en verden uten Gud er rett og galt i spill. Nå nylig har sinnelagsetikk blitt et skjellsord på linje med godhetsposør og kulturmarxist. Kritikerne holder fast på rasjonell konsekvensetikk. «Broen» illustrerer at vi er villige til å akseptere at en sympatisk morder går fri. Som Dag Solstads professor Andersen kan vi knipse og ta oss et bad. Men kan ikke enhver ha sine grunner til å knipse og tenke at man har en grunn til å drepe?

Saga tar alt dønn alvorlig, også dette. Da hun valgte å melde sin eneste venn for drap, fulgte hun Kants kategoriske imperativ og tok konsekvensen av at en lov for én må være en lov for alle. Det er et vakkert og elegant paradoks at det er den sosialt dysfunksjonelle Saga som slik holder samfunnet sammen. Omtrent som en bru.