Erstatter vi én prosent av verdens forbruk av kull med gass, vil det ha like stor positiv klimaeffekt som å øke produksjonen av fornybar energi med 11 prosent.
Mesteparten av verdens kjente fossile energikilder må forbli under bakken om vi skal nå togradersmålet. Det er et mål som et samlet storting står bak og som Høyre støtter fullt ut. Det vi derimot er uenige med klimapessimistene om er hvordan vi skal sikre at en tilstrekkelig andel av ressursene forblir liggende under bakken. Vi vet fra FNs klimapanels siste rapport at norsk gass er en del av løsningen på klimautfordringene, og at norsk olje er en del av problemet. Vi vet også at 60 prosent av all petroleum som produseres på norsk sokkel er gass. Resterende 40 prosent er olje. Da kan det virke paradoksalt at Høyre mener vi skal holde et høyt tempo i tildelingen av nye områder for petroleumsaktivitet på norsk sokkel.
I norsk klimapolitikk eksisterer det derimot to skoler: Den ene skolen som mener at vi skal stenge ned norsk oljeproduksjon og vente på at kvinnen lærer å spinne. Den andre, som Høyre representerer, mener vi må jobbe for å redusere etterspørselen etter kull og olje. Etterspørselen etter kull reduserer vi mest effektivt ved å få på plass en global pris på karbon samtidig som sikrer at vi har nok gass tilgjengelig for å dekke etterspørselsveksten. Norge er, etter Russland, den nest største eksportøren av gass til våre venner i Europa. I et tenkt tilfelle hvor Norge hadde stengt eksporten av gass, og tidligere importører hadde måttet skifte elektrisitetsproduksjon fra gasskraftverk til kullkraftverk, ville utslippsøkningen globalt tilsvart cirka fem ganger Norges totale årlige utslipp. Gass er altså en bro til lavutslippssamfunnet i både det korte og mellomlange bildet. Det er derfor fornuftig, både for norsk økonomi og verdens klima, at Norge holder et høyt og forutsigbart tempo hva gjelder å tildele nye områder for petroleumsaktivitet på norsk sokkel.
Norsk olje er ikke en del av løsningen på klimautfordringene – den representerer en del av problemet, selv om norsk oljeproduksjon er redusert med over 50 prosent siden toppen i 2002. Men for at vi skal ha en effektiv og balansert petroleums- og klimapolitikk må vi først se på hva norsk olje brukes til. Produksjonen fordeler seg slik:
83 prosent brukes til å produsere ulike drivstofftyper som bilbensin og diesel.
6 prosent brukes til oppvarming og bunkersolje.
11 prosent brukes til å produsere petrokjemiske produkter slik som gummi til joggesko eller nylon til strømpebukser.
Vi ser altså at den mest effektive måten å redusere etterspørselen etter olje er blant annet å erstatte forbrenningsmotoren med nullutslippsmotoren. På den måten kan vi redusere opptil 83 prosent av etterspørselen etter olje (62 prosent globalt). For å gjøre det kreves det et marked for nullutslippsmotoren.
Høyre jobber for at det skal lønne seg å velge miljøvennlig. Vi tror ikke det er nok idealisme i verden til å drive det grønne skiftet alene – etterspørselen etter grønne produkter og tjenester må stimuleres. Derfor har Høyre i regjeringen blant annet beholdt avgiftsfordelene for nullutslippsbiler, og sagt at vi vil gradvis øke CO2-komponenten, fase ut effektkomponenten og redusere vektkomponenten. Vi ser at denne avgiftspolitikken fungerer etter hensikten: Stadig flere av oss velger elektrisk når vi kjøper ny bil. I mars måned var hver fjerde nye bil en elbil. Noen forsøker å gjøre det til et problem at det nå er 60000 elbiler i Norge. Det er å snu saken på hodet. Utfordringen er at det fortsatt er 2,5 millioner fossile biler. 60000 elbiler er ikke slutten. Det er begynnelsen på et grønt skifte i transportsektoren og en varig reduksjon i etterspørselen etter fossilt drivstoff i Norge.
Skal verden makte å innfri FNs mål om å kutte utslippene med 40–70 prosent innen 2050 vil det koste penger. Da trenger vi politikere som bruker skattebetalernes penger effektivt og som både sikrer utslippskutt og nytt næringsliv. Det gjør Høyre.