Adresseavisen retter søkelyset mot ulike sider ved oppreisningsordningen generelt og Levanger kommune sin sak spesielt. Mediainnslagene reiser viktige og utfordrende problemstillinger knyttet til organisering av oppreisningsordningene og hvem som får og hvem som ikke får. Min hensikt er å kaste litt mer lys over dette.
På slutten av 1900-tallet kom det fram at barn i barnehjem og spesialskoler for atferdsvanskelig hadde blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep. Det ble gjennomført granskinger i de største byene. Barne- og familiedepartementet utførte i 2003 en nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner. De kommunale granskingene og den nasjonale kartleggingen viste at det var en massiv forekomst av omsorgsvikt og fysiske og seksuelle overgrep på institusjoner hvor barnevernet hadde plassert barn.
Med bakgrunn i St.meld. nr 24 (2004-2005) «Erstatningsordninger for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvanskar» vedtok Stortinget å gjøre tilpasninger i Stortingets billighetserstatning for disse gruppene samt for de barn som var plassert i fosterhjem. Øvre beløpsgrense for Stortingets billighets- erstatning for nevnte grupper ble fastsatt til 300 000 kroner. Tildeling etter Stortingets billighetserstatning er aktuell i de tilfeller der det ikke foreligger rettslig grunnlag for erstatningsansvar. Samlet utbetaling ved utgangen av 2007 var 45 millioner.
I St.meld. 24 (2004-2005) ble det også sagt at det var opp til kommunene på selvstendig grunnlag å vurdere hvordan de ville stille seg til krav om kommunal gransking og/eller erstatning. Kommunene måtte selv bære ansvaret for de eventuelle økonomiske kostnadene. På samme måte som Stortingets billighetserstatningsordning, er kommunenes oppreisningsordning enmoralsk og «ikke-juridisk» erstatningsordning. Kommunene tar et moralsk ansvar for urett som er begått,og de ønsker ågi en uforbeholden unnskyldning for overgrep og omsorgssvikt som barn og unge ble utsatt for mens de var under barnevernets omsorg. Oppreisningen tar ikke sikte på å utmåle erstatning for økonomisk tap. Fram til i dag har 59 kommuner vedtatt en oppreisningsordning. Kun få av disse kommunene har utført granskinger på forhånd. Kommunene vedtar sine egne vedtekter. Dette skaper ulikheter mellom kommuner.
Eksempel: I følge Trondheim kommunes vedtekter kan personer som var plassert i barnehjem, skolehjem (spesialskole for atferdsvanskelige, forfatters tilf.) og fosterhjem av Trondheim kommune, søke og evt. innvilges økonomisk oppreisning. I følge vedtekten til Kristiansund kommune kan kun personer som var plassert i barnehjem i Kristiansund kommune søke om og evt. innvilges økonomisk oppreisning. Altså: Barn plassert av Kristiansund kommune i barnehjem utenfor Kristiansund, i spesialskoler og fosterhjem og som var utsatt for overgrep og/eller omsorgssvikt kommer ikke inn under oppreisningsordningen. Dersom disse barna hadde blitt plassert av Trondheim kommune hadde de kommet inn under oppreisningsordningen. Det er også variasjoner mellom kommuner når det gjelder andre vilkår i vedtektene og nivå på oppreisningsbeløp. De fleste kommunale vedtektene hjemler oppreisningsbeløp på fire nivå fra 150 000 til 750 000. Det er også kommuner som bare har to nivå: 100 000 og 300 000. Det er også opp til den enkelte kommune å avgjøre om tildelt statlig billighetserstatning skal gi avkorting i kommunal tildelt oppreisning og hvilke konsekvenser oppreisning har for økonomisk sosialhjelp. Helt avgjørende er det altså å ha vært i rett kommune på rett tidspunkt/plasseringstidspunkt.
Trondheim kommune hadde pr. 30.juni 2008 mottatt 256 søknader, behandlet og fattet vedtak i 148 saker. Samlet oppreisningsbeløp pr 30. juni 2008 var i overkant av 92 millioner. Utbetalingene har nå kommet over 100 millioner. Det totale oppreisningsbeløpet for Trondheim kommune kan passere 150 millioner. For hele landet er det til nå utbetalt ca 750 millioner. Ennå ligger mange ubehandlete søknader. De kommunale oppreisningsordningen fanger opp langt flere søkere enn Stortingets billighetserstatning, og de fleste kommunale ordningene har et betydelig høyere beløp til utbetaling pr person enn staten.
Er målet nådd?
Formålet med både Stortingets billighetserstatning og kommunens oppreisningsordning var gjennom et økonomisk vederlag å ta et moralsk ansvar og gi en uforbeholden unnskyldning til de som hadde vært utsatt for uverdige omsorgsforhold og overgrep. Om dette har lyktes vet vi lite om. Mange barn plassert av det offentlige og som har opplevd uverdige omsorgsforhold og overgrep får ingen kommunal oppreisning, da de faller utenfor de etablerte ordninger. De kan enten ha blitt plassert av barnevernet i en kommune som ikke har opprettet en oppreisningsordning, eller at vedtektene i kommunen ikke innbefatter det omsorgstilbudet kommunen plassert de i. Ingen kommunale vedtekter så langt har innbefattet barn som kommunene plasserte i andre spesialskoler enn spesialskoler for atferdsvanskelige. Det finnes omfattende dokumentasjon på omsorgssvikt og overgrep blant annet i spesialskoler for evneveike og spesialskoler for døve. Her har blant annet Levanger kommune en utfordring.
Godt er det imidlertid at tidligere barnevernsbarn i flere intervju har gitt uttrykk for tilfredshet over at de, gjennom granskinger og oppreisningsordninger, har fått anerkjent sin opplevelse og at deres historier har blitt trodd. Det har hatt betydning for deres selvfølelse å få aksept for at det er blitt begått urett mot dem. En lekse det offentlige bør lære av dette er at forsømmelser ovenfor barn kan og bør svi på pungen.
torbjorn.bolstad@hist.no
