Endret: 03.10.2008 kl. 08:54
Adresseavisen retter søkelyset mot ulike sider ved oppreisningsordningen
generelt og Levanger kommune sin sak spesielt. Mediainnslagene reiser
viktige og utfordrende problemstillinger knyttet til organisering av
oppreisningsordningene og hvem som får og hvem som ikke får. Min hensikt er
å kaste litt mer lys over dette.
På slutten av 1900-tallet kom det fram at barn i barnehjem og spesialskoler
for atferdsvanskelig hadde blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep. Det
ble gjennomført granskinger i de største byene. Barne- og
familiedepartementet utførte i 2003 en nasjonal kartlegging av omsorgssvikt
og overgrep i barnevernsinstitusjoner. De kommunale granskingene og den
nasjonale kartleggingen viste at det var en massiv forekomst av omsorgsvikt
og fysiske og seksuelle overgrep på institusjoner hvor barnevernet hadde
plassert barn.
Med bakgrunn i St.meld. nr 24 (2004-2005) «Erstatningsordninger for barn i
barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvanskar» vedtok Stortinget
å gjøre tilpasninger i Stortingets billighetserstatning for disse gruppene
samt for de barn som var plassert i fosterhjem. Øvre beløpsgrense for
Stortingets billighets- erstatning for nevnte grupper ble fastsatt til
300 000 kroner. Tildeling etter Stortingets billighetserstatning er aktuell
i de tilfeller der det ikke foreligger rettslig grunnlag for
erstatningsansvar. Samlet utbetaling ved utgangen av 2007 var 45 millioner.
I St.meld. 24 (2004-2005) ble det også sagt at det var opp til kommunene på
selvstendig grunnlag å vurdere hvordan de ville stille seg til krav om
kommunal gransking og/eller erstatning. Kommunene måtte selv bære ansvaret
for de eventuelle økonomiske kostnadene. På samme måte som Stortingets
billighetserstatningsordning, er kommunenes oppreisningsordning enmoralsk og
«ikke-juridisk» erstatningsordning. Kommunene tar et moralsk ansvar for
urett som er begått,og de ønsker ågi en uforbeholden unnskyldning for
overgrep og omsorgssvikt som barn og unge ble utsatt for mens de var under
barnevernets omsorg. Oppreisningen tar ikke sikte på å utmåle erstatning for
økonomisk tap. Fram til i dag har 59 kommuner vedtatt en
oppreisningsordning. Kun få av disse kommunene har utført granskinger på
forhånd. Kommunene vedtar sine egne vedtekter. Dette skaper ulikheter mellom
kommuner.
Eksempel: I følge Trondheim kommunes vedtekter kan personer som var plassert i
barnehjem, skolehjem (spesialskole for atferdsvanskelige, forfatters tilf.)
og fosterhjem av Trondheim kommune, søke og evt. innvilges økonomisk
oppreisning. I følge vedtekten til Kristiansund kommune kan kun personer som
var plassert i barnehjem i Kristiansund kommune søke om og evt. innvilges
økonomisk oppreisning. Altså: Barn plassert av Kristiansund kommune i
barnehjem utenfor Kristiansund, i spesialskoler og fosterhjem og som var
utsatt for overgrep og/eller omsorgssvikt kommer ikke inn under
oppreisningsordningen. Dersom disse barna hadde blitt plassert av Trondheim
kommune hadde de kommet inn under oppreisningsordningen. Det er også
variasjoner mellom kommuner når det gjelder andre vilkår i vedtektene og
nivå på oppreisningsbeløp. De fleste kommunale vedtektene hjemler
oppreisningsbeløp på fire nivå fra 150 000 til 750 000. Det er også kommuner
som bare har to nivå: 100 000 og 300 000. Det er også opp til den enkelte
kommune å avgjøre om tildelt statlig billighetserstatning skal gi avkorting
i kommunal tildelt oppreisning og hvilke konsekvenser oppreisning har for
økonomisk sosialhjelp. Helt avgjørende er det altså å ha vært i rett kommune
på rett tidspunkt/plasseringstidspunkt.
Trondheim kommune hadde pr. 30.juni 2008 mottatt 256 søknader, behandlet og
fattet vedtak i 148 saker. Samlet oppreisningsbeløp pr 30. juni 2008 var i
overkant av 92 millioner. Utbetalingene har nå kommet over 100 millioner.
Det totale oppreisningsbeløpet for Trondheim kommune kan passere 150
millioner. For hele landet er det til nå utbetalt ca 750 millioner. Ennå
ligger mange ubehandlete søknader. De kommunale oppreisningsordningen fanger
opp langt flere søkere enn Stortingets billighetserstatning, og de fleste
kommunale ordningene har et betydelig høyere beløp til utbetaling pr person
enn staten.
Er målet nådd?
Formålet med både Stortingets billighetserstatning og kommunens
oppreisningsordning var gjennom et økonomisk vederlag å ta et moralsk ansvar
og gi en uforbeholden unnskyldning til de som hadde vært utsatt for uverdige
omsorgsforhold og overgrep. Om dette har lyktes vet vi lite om. Mange barn
plassert av det offentlige og som har opplevd uverdige omsorgsforhold og
overgrep får ingen kommunal oppreisning, da de faller utenfor de etablerte
ordninger. De kan enten ha blitt plassert av barnevernet i en kommune som
ikke har opprettet en oppreisningsordning, eller at vedtektene i kommunen
ikke innbefatter det omsorgstilbudet kommunen plassert de i. Ingen kommunale
vedtekter så langt har innbefattet barn som kommunene plasserte i andre
spesialskoler enn spesialskoler for atferdsvanskelige. Det finnes omfattende
dokumentasjon på omsorgssvikt og overgrep blant annet i spesialskoler for
evneveike og spesialskoler for døve. Her har blant annet Levanger kommune en
utfordring.
Godt er det imidlertid at tidligere barnevernsbarn i flere intervju har gitt
uttrykk for tilfredshet over at de, gjennom granskinger og
oppreisningsordninger, har fått anerkjent sin opplevelse og at deres
historier har blitt trodd. Det har hatt betydning for deres selvfølelse å få
aksept for at det er blitt begått urett mot dem. En lekse det offentlige bør
lære av dette er at forsømmelser ovenfor barn kan og bør svi på pungen.
torbjorn.bolstad@hist.no
Diskuter denne saken
Innsendt av NBBO, 14.10.2008 13:03:53
Kan DU svare for hvorfor de som går til søksmål mot norsk barneverntjeneste ser seg nødt til denne formen for tilsvar til den tjenesten som MISBRUKTE sin tillit? Som Høyskolelektor og lærer for disse menneskene som mange mener har mistet alt av vett og forstand fordi den utdanningen du og flere med deg har ansvaret for IKE får følger påannen måte enn at man mange år etter må gå til slike skritt for å få oppreisning fordi at de du hadde som elever ikke holder seg til norsk lov?
Innsendt av NBBO, 08.10.2008 18:22:20
Dette spørsmålet er rettet til de ansvarlige for at slik erstatning i det hele tatt er en nødvendighet.
Hva nå dere som har opptrådt slik overfor mennesker(store som små) som dere har vist slik en dårlig omsorg for?Kan disse menneskene som opptrådte slik ha noen god samvittighet? Jeg tror det ikke. Har nå denne førsteammanuensisen ved Høyskolen i Trondheim fått denne "artikkelen" med seg? Hvilke tanker gjør han nå som dette også kommer for dagen? Han ble temmelig taus sist jeg "tråkket på gassen" men hvor er du nå,Kvaran????
