Adresseavisens kronikk mandag 27.oktober 2008

Improvisasjon: Ugjennomtenkte handlinger?

«Improvisasjon burde komme først og være kjernen i all musikkutdanning gjennom hele løpet.» Dette radikale krav fremsettes av den amerikanske forskeren Keith Sawyer i en artikkel nylig. Alle er vel neppe enige med Sawyer, noen vil være skeptiske andre positive, alt avhengig av hva man legger i ordet.

Saken oppdateres.



Oftest brukes ordet negativt, i betydningen nødløsning: Når planene svikter, må vi improvisere; følgelig en sekundær og dårlig handlingsstrategi. Derfor har aktivitet knyttet til improvisasjon ofte blitt sett på med skepsis. Innen innovasjonsmiljøer er ordet blitt et honnørord. Det synes imidlertid som om at både de som hyller eller er skeptisk til improvisasjon har til felles uklare forestillinger om improvisasjon. I det følgende vil jeg prøve å løfte fram enkelte sider ved improvisasjon.

Improvisasjon brukes ofte i tilknytning til musikk, ofte til jazz, men brukes nå i mange sammenhenger. Improvisasjon som praksis eksisterte lenge før jazzen; helt fra de første menneskenes skaping av redskaper for overlevelse. Det kan ellers konstateres at improvisasjon, i ulik grad, finnes i dagliglivet, blant eksperter og i alle typer av musikk.



I Antikken var improvisasjon en del av retorikken, og det latinske «improvisus» betød: «(im) ikke – (pro) før – (visus) – sett.» Improvisasjon var et pedagogisk anliggende knyttet til talekunsten, hvor det å kunne improvisere en tekst «på stående fot», var høyt verdsatt. For å beherske denne kunsten krevdes talent, grundig forberedelse og en masse trening.

Senere, fra middelalderen og framover, ble improvisasjon en viktig del av all musikkutøvelse, selv om improvisasjon har hatt vekslende status i ulike historiske perioder. Mens barokkens komponister og musikere behersket improvisasjonskunsten, holdt denne praksis på å dø ut midt på 1800-tallet. En nøyaktig reproduksjon av hva komponisten hadde skrevet ned gav lite rom for improvisasjon. Jazzen og populærmusikken i det 20. århundre pustet liv i improvisasjonskunsten. Forøvrig må nevnes at i folkemusikkmiljøer og i andre kulturer utenom Vesten, har improvisasjon og muntlig overlevering alltid vært det viktigste.



Som jazzmusiker og del av akademia i flere år har det imidlertid vært interessant å registrere svært ulike holdninger til improvisasjon. Fra1999 ledet jeg et forskningsprosjekt ved NTNU: «Improvisasjon i tverrfaglig lys.» Dette prosjektet hadde som formål å undersøke fenomenet og begrepet improvisasjon. I min hjembys avis Rana Blad, var det en omtale av dette prosjektet. I et leserinnlegg like etter denne omtalen, fikk jeg bekreftet at improvisasjon kan provosere og virke nærmest livstruende på enkelte. Følgende utdrag sto å lese: «Improvisasjon har virkelig ikke vært noe vilkår for overlevelse. Det har vært vilkår for det helt motsatte: spontane og ugjennomtenkte handlinger, hasard, feilberegninger, økonomisk undergang og andre katastrofer som i verste fall var definitive. Improvisasjonens verden har vært regnet som en dødssone som både småbrukere, industriarbeidere og deres etterkomere har forsøkt å holde seg borte fra uten at det alltid har lyktes¿.¿.¿.»

Lignende skeptiske holdninger til improvisasjon har jeg opplevd fra ulike hold, fra aktede pedagoger, utøvende jazzmusikere, fotballskribenter, til representanter for vestlig kunstmusikken. Hva som ligger bak en slik anstrengt holdning til improvisasjon er for meg uklart, men oppfatingen av lettvintløsning er trolig svaret.

At improvisasjon i stor grad knyttes til jazz, som ikke alltid har vært sett på med den største entusiasme, gjør vel heller ikke saken bedre. «Jazzen er oppfunnet av niggerne i Chicago og er en avskyelig fornærmelse mot hele den europeiske musikktradisjonen», kunne den tysk-amerikanske musikkviteren Alfred Einstein melde for et halvt århundre siden.



Til tross for at det meste av all musikk i global sammenheng er muntlig tradert og utført uten nedskrevne noter, er i hovedsak den formelle musikkutdanningen basert på å lære å lese og utføre nøyaktig det som er skrevet i noteteksten. Improvisasjon er fremdeles en marginal del av det offentlige undervisningssystem, men ny forskning tyder på at improvisasjon synes å være et fruktbart tilskudd til pedagogisk praksis og som konstruktivt handlingspotensial. Som i alle andre aktiviteter finnes både god og dårlig improvisasjon. God improvisasjon kjennestegnes imidlertid alltid ved dybdekunnskap og nitid trening.

Keith Sawyer hevder at liknende strukturer og mentale prosesser som vi finner i ekspertutøvelse, for eksempel leger som diagnostiserer en pasient, en advokat som analyserer en sak, arkitekter som lager et bygg og forskere som analyserer et eksperimet, er tilstede under god musikalsk improvisasjon.

Fra 1970-tallet har det blitt forsket på de kognitive sidene ved slik utøvelse, og Sawyer lister opp følgende punkter som ligger bak kyndig fagutøvelse: Dyp begrepsmessig forståelse – tverrfaglig, integrert kunnskap – fleksibel anvendt ekspertise – gode samarbeidsevner. Kronikkrammene umuliggjør en utdyping her, men skal en tro på disse studiene, er det all grunn til å argumentere for at improvisasjon både innen musikk og andre disipliner bør styrkes.

I Trondheim har vi sterke improvisasjonstradisjoner både i musikkmiljøene og ved NTNU. Institutt for musikk har i flere år hatt improvisasjon som del av utdanningen, og jazzlinja har vist seg som en av de mest livskraftige miljøer hva angår å dyktiggjøre unge studenter i improvisasjon på internasjonalt nivå.



Når det gjelder forskning skjer det svært mye interessant på denne fronten internasjonalt, og vårt miljø i Trondheim har mye å tilby til dette realtivt nye forskningsområdet. Imidlertid synes det som om mange ennå oppfatter improvisasjon som nødløsning, så mye opplysningsarbeid trengs for at denne eldgamle og høyt aktede kommunikasjonspraksis tas ordentlig på alvor. Det er liten tvil om at improvisasjon som handlingspotensial kan gi nye perspektiver på, for eksempel læring og kunnskap, organisasjon og ledelse – og, kanskje viktigst, bidra til personlig vekst, selvtillit og selvstendighet: Improvisare necesse est!

bjorn.alterhaug@hf.ntnu.no

















(Foto: Maria Gossé)

Foto: Maria Gossé

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?