Endret: 21.01.2009 kl. 10:40
Det er ingen grunn til å tvile på at det er teknologisk mulig å bringe den
industrialiserte verdens avhengighet av å brenne kull og olje og gass over
på fornybare energikilder. Når vi i en overgangsperiode supplerer med
teknikk for rensing og deponering av CO{-2} fra fortsatt forbrenning av
fossile brennstoff, kan vi trygt være teknologioptimister. Men det
avgjørende spørsmål er om dette i praksis vil skje raskt nok til å forhindre
at den globale klimaendringen utvikler seg ut over grensen for muligheten
for menneskelig kontroll?
Mens vitenskapen er sikker på at en vesentlig del av den globale
temperaturstigningen er menneskeskapt, er det ingen eksakt vitenskap som kan
fortelle oss nøyaktig hvor raskt det går videre. Men scenarier for
framtidige forløp kan angis med økende sikkerhet etter hvert som videre
forskning gir grunnlag for bedre matematiske modeller. Det gjelder for å
angi videre forløp av naturlig og menneskeskapt temperaturendring, så vel
som virkningen av denne på naturen, og dermed for leveforholdene på vår
felles klode. Det er foreløpig antatt at hvis den globale stigning begrenses
til 2 oC i forhold til førindustriell tid, så vil følgene være noenlunde
økonomisk og økologisk akseptable. Dette er lagt til grunn for bl. a.
klimaforliket i Stortinget, med klimamål innen 2030 og 2050.
I stedet for at media gir stort rom for ørkesløse og avledende diskusjoner om
FNs klimapanel er til å stole på, bør vi få vite mer om hvor stor risiko det
er for at klimamålene er for konservativt angitt, og vi må få vite mer om de
sansynlige følgene av at konkrete tiltak, som man vet er nødvendige, bare
blir utsatt på ubestemt tid. Hvordan øker risikoen for at utslippene gir en
temperatur som passerer et såkalt «vippepunkt», en grenseverdi som innebærer
at en naturgitt selvforsterkende effekt inntreffer når grensen overskrides.
Et eksempel på slik selvforsterkning ser vi når øket havtemperatur gjør at
isen smelter i Arktis, noe som i sin tur gir en mørk havoverflate som
absorberer mer solvarme, og dermed øker havtemperaturen ytterligere. Et
annet eksempel er at når temperaturstigningen gjør at permafrosten i
jordsmonnet i Arktis tiner, så frigjøres store mengder metan, som er en mye
kraftigere klimagass enn CO{-2} , og som altså forsterker
temperaturstigningen. Når slike naturlige prosesser først er satt igang,
står det ikke i menneskelig makt å snu dem igjen.
Media melder lite om forskning som tyder på at prognosene fra FNs klimapanel
er for forsiktige. Forholdene i Arktis kan gi nok en grunn til å spørre om
dette. Man er blitt overrasket over hvor raskt havisen i Arktis har smeltet.
En fersk rapport (EEA report No 4-2008) viser at målt temperaturstigningen i
Europa, spesielt i sørvest og nordøst, utvikler seg raskere enn den globale
gjennomsnitts-temperaturen. Stigningen i Europa siden førindustriell tid er
til nå 1,0 oC, mens den ligger på 0,8 oC globalt. Målinger i Alaska og Sibir
viser hele 2 grader stigning de siste 25 -50 år (James Hansen, NASA). Kan
det tenkes at grensen på 2 oC i global temperaturstigning ikke er det beste
kriteriet å forholde seg til? Hvis lokale avvik fra global middeltemperatur,
slik som det som nå er observert i nord, kan sette igang nevnte
selvforsterkende effekter, vil det bety at verdenssamfunnet har kortere tid
på seg til å rydde opp enn hittil antatt. Da er det ikke nok å være
teknologioptimist med uspesifisert tidshorisont. Da gjelder det å komme ut
av drømmeverdenen, få fart på restriktive tiltak og tilskyndelse til
omlegging til klimaansvarlig levevis, og bruke teknologi som er kommersielt
tilgjengelig allerede idag.
Hvordan påvirkes så sjansene for at vi reagerer raskt nok og kraftig nok i en
tid med finanskrise og økonomisk nedtur? Ut fra klimahensyn har finanskrisen
faktisk allerede hatt positive følger. En helt vesentlig årsak til
klimakrisen er overforbruket vi har hatt av varer og transport. Da er det
positvt at kjøpefesten nå er forbi, vare- og personbiltrafikken er allerede
reduseret, ferieturer blir kortere og planer for flyplassutvidelser må
legges på is. På litt lengre sikt er det en oppmuntrende hendelse at den
dogmatiske og grenseløse liberalistiske markedstenkingen har fått et
grunnskudd. En økologisk forsvarlig økonomitenking er kanskje på vei, selv
om motkreftene i praksis er formidable. FNs miljøprogram setter i disse
dager søkelyset på dette i en stor konferanse for økonomer i London, «The
Green Economy Initiative». Krisen kan således ha en positiv virkning på både
kort og lengre sikt.
Men pengekrisen kan selvfølgelig også ha klart negative virkninger på kort
sikt, spesielt hvis vi ikke omstiller raskt, og hindrer stor arbeidsløshet
ved at både unyttige og nyttige arbeidsplasser forsvinner. Det er ingen tvil
om at hjernekraft, initiativ og penger fra det private næringsliv er
påkrevet for at klimamålene oppnås. Men investorer som ønsker å satse penger
på utvikling av fornybar energi, er nå pessimistiske når det gjelder tilgang
på risikovillig kapital. Det avgjørende er da om politiske myndigheter vil
anerkjenne klimaforliket i Stortinget som overordnet målsetting, og legge
dette til grunn for en langsiktig næringspolitikk som gir forutsigbare og
bindene rammebetingelser. Dermed legges forholdene til rette for
arbeidsplasser og investeringer i klimavennlig teknologi, «grønn turisme»,
energinøytrale bygninger osv. Klimaforliket vil bare være meningsfullt hvis
politikken prioriterer full sysselsetting, med nyttige og meningsfylte
jobber, uten vekst i materielt og energikrevende forbruk. Da kan Norge bli
det foregangsland og pådriver i klimapolitikken som klimaforliket
forutsetter.
Gjennom en ny opplysningskampanje må demokratiet samle krefter nok til å stå
imot kreftene som presser på for å fortsette med «business as usual». Det er
nødvendig å vekke en opplyst opinion som ønsker å overlate en levelig verden
til våre barnebarn. Det haster med å komme ut av drømmeverdenen.
ommarten@frisurf,no
