Endret: 21.01.2009 kl. 10:39
Den norsk-russiske grensa har alltid vært en fredelig grense, også i den
perioden den var norsk-sovjetisk. Likevel fant småstaten Norge det best å
søke støtte fra mektige allierte i vest. I dag er trygghet i et større
fellesskap en så innarbeidet forestilling blant folk flest at politikken må
bygge på den. Tradisjoner er ikke noe man bare kan beslutte å avvikle, og
denne stikker dypt. Men fellesskapet kan se annerledes ut.
Det atlantiske opphenget har sin pris. Tyskland ble gjenforent på den
betingelse at NATO ikke skulle etablere baser i Øst-Tyskland. Alliansen
skulle ikke gå østover, og Russland skulle integreres i europeiske samarbeid
og sikkerhet. Som kjent ble det motsatt. Nå får vi regninga, og det var akk
så forutsigbart. Russland slår tilbake. Nordområdene er likevel et unntak
fra det allmenne bildet av uro og konflikt langs Russlands grenser lenger
sør og øst - samarbeidsperspektivet overskygger konfliktpotensialet - men de
settes under press.
Sluttakten fra Helsinki (1975) knesatte prinsippet om at europeiske grenser
ikke skal endres med militær makt. Det er viktig å bekrefte og oppdatere
dette prinsippet. Samtidig bør Russland trekkes med i et bredt europeisk
samarbeid for å dempe tilløpene til interessesfærepolitikk. Kamp om
interessesfærer rammer de små. For et par uker siden foreslo presidentene
Medvedev og Sarkozy et europeisk toppmøte neste år for å komme ut av det
uføret man er havnet i med rakettskjoldplaner, russiske trusler om nye
raketter i Kaliningrad, mulige nye NATO-uvidelser, og krigen i Georgia i
ferskt minne.
Russland spenner muskler og understreker evnen til å stå på egne bein.
Nasjonalismen er sterk, og de overdriver. Men nå gjenopptas forhandlingene
om en ny partnerskapsavtale med EU. Russlands forhold til USA har derimot
kjørt seg fast for lang tid framover. Folkeretten er vår beste forbundsfelle
og USA vår største: med USAs lemfeldige holdning til internasjonale regler,
normer og standarder er det en krevende kombinasjon. Samarbeidet i nord kan
derfor ta skade hvis vi ikke løsner på bindingen til USA - avhengig av
Obamas evne til å ta nye grep.
For å fremme våre egne interesser så effektivt som mulig gjelder det derfor å
spre avhengigheten av andre. Nordisk forsvarssamarbeid vil hjelpe, og det
vil også nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid for å bevare lavspenningen i
nord. Finner og svensker har alltid understreket at sikkerhetspolitikken er
deres fremste forsvarslinje. Finland har kombinert det med et sterkt
mobiliseringsforsvar. Her er det mye å hente. Men det større spørsmålet
gjelder forholdet til EU.
Jeg har sett - i 1972 og 1994 - hvordan nei til medlemskap forsterket vår
binding til den atlantiske masta. Ikke alle ønsket det slik, men slik ble
det. Hvis EU blir bedre integrert og klarere og tydeligere forskjellig fra
USA - slik jeg tror, men ikke vet - har vi en god mulighet til å spre vår
avhengighet ved å slutte oss til. Alt i alt er russerne mye mer avhengig av
EU enn EU av dem, Europas energiavhengighet til tross, og EUs økonomiske og
politiske innflytelse er så betydelig at et russisk overgrep mot et EU-land
er vanskelig å forestille seg. Til forskjell fra militær makt er økonomisk
og politisk innflytelse også anvendbar i det daglige.
Ser vi ut over Norskehavet og opp mot Barentshavet gjør vi krav på det meste.
Ingen har tjent mer på havretten enn vi. Etter hvert som isen forsvinner
blir Polruta åpen for trafikk en del av året, og vil redusere fartstida
mellom Shanghai og Rotterdam med 50-60 prosent.
Viktige fartsleder krever beredskap mot ulykker. Dessuten er det lang
tradisjon for også å beskytte dem militært. Britene har gjort det, USA gjør
det, og nå kommer Kina og India etter. Er det mulig å organisere den nye
ruta gjennom Polhavet i samarbeidets ånd mellom Øst-Asia og Europa, slik at
de militære ryggmargsrefleksene dempes? Det er forsøket verdt, men da må
russerne medvirke.
At Norge bør investere mer i et regulært militært nærvær i nord for å vise
hvilket alvor vi legger i våre rettigheter og forpliktelser er en annen sak.
Foreløpig er det som om vi ikke har tatt inn over oss militærmaktens
symbolske og politiske betydning. Merkelig, i grunnen, når vi husker
overvintringene på Grønland på 1930-tallet, bosettingens politiske betydning
på Svalbard og russernes lesning av internasjonal politikk som nullsumspill.
Hva er det viktigste bidraget Russland kan gi til et godt samarbeidsforhold?
Jeg tror svaret er mer demokratisk praksis, større pressefrihet og bedre
arbeidsvilkår for det sivile samfunn. Det krever tålmodighet, for heller
ikke Russland kan vedta å bryte med lange tradisjoner - i dette tilfelle for
lukkede rom og bysantinske irrganger. Hva gjør vi hvis demokrati etter vår
oppskrift forblir et fremmedelement i det russiske samfunn? Da får vi gjøre
som israelerne: Kreve forutsigbarhet, troverdighet og evne til å etterleve
inngåtte avtaler, og basere samarbeidet på det.
Oppsummert munner dette ut i fem retningslinjer for norsk utenrikspolitikk.
For det første bør vi følge folkeretten så konsekvent som mulig.
For det andre bør vi arbeide for mest mulig russisk deltakelse i europeisk
multilateralt samarbeid.
For det tredje bør vi oppfordre stormaktene til å respektere hverandres
grunnleggende interesser. Palme-kommisjonens budskap fra 1980-tallet om
felles sikkerhet - sikkerhet er ikke noe vi kan bygge alene, bare sammen med
våre motparter - gjelder fortsatt. USA forstår det ikke, men kan bli nødt
til å smake på det; russerne skjønner det, men har problemer med å
praktisere det.
For det fjerde er det grunnleggende viktig å spre vår egen avhengighet av
andre ved å fremme nordisk samarbeid og bli med i EU hvis og når Unionen
blir tydeligere forskjellig fra USA. Bredt multilateralt samarbeid, med
Russland inne, trekker i samme retning.
Og for det femte og siste bør vi høyne vårt militære nærværet i nord under
prinsippet om åpenhet og forutsigbarhet. Å sette oss selv i stand til å
håndtere mer på egen hånd er også en måte å redusere vår avhengighet av
andre.
Sverre.Lodgaard@nupi.no
