Endret: 08.01.2009 kl. 09:19
De fleste har fått med seg at Hamas vant valget i de okkuperte områder i 2006.
Det «internasjonale samfunn» hadde sett fram til frie valg i de palestinske
områdene, og det var enighet om at valgene ble gjennomført etter alle
kunstens og parlamentarismens regler. Makthavere i Europa og USA likte
valget, men ikke resultatet. Det var ikke bare mislikt, det ble kort og godt
ikke akseptert at et folk skulle velge som de gjorde.
I Vestens retorikk er Hamas en «terroristorganisasjon» og det største hinder
for fred. Gordon Johndroe, talsperson for Det hvite hus, uttalte til forsvar
for Israels flyraid over Gaza at Hamastilhengerne «ikke er annet enn
banditter». Voldelig og fanatisk adferd blir framhevet som et iboende trekk.
Derfor må Hamas «nøytraliseres» og helst utraderes. Israels krig på Gaza er
en konsekvens av denne tankegangen. Blant mange i Israel og i USA (og
muligens i Norge), blir det å drepe Hamastilhengere sett på som heroisk og
rettferdig. Det vi nå ser i Gaza kjenner vi fra historien: Skadedyrene som
må utryddes.
Men hva er egentlig Hamas? Hvordan oppsto bevegelsen og hva representerer den
i dag?
Opprinnelse
Hamas betyr «iver» eller «glød», og er et akronym for Den Islamske
Motstandsbevegelse (Harakat al-Muqwama al-Islamiyya). Hamas har sine røtter
i Det Muslimske Brorskap (MB), grunnlagt i 1928 i Egypt, en politisk
bevegelse som gjorde motstand mot kolonimaktene. Fra 1930-årene ble det
palestinske spørsmålet viktigere og Brorskapet opprettet en avdeling på
Gazastripen; Det Palestinske Muslimske Brorskap (PMB). Hovedformålet var å
ivareta de 250 000 palestinerne som hadde flyktet dit under den israelske
masseinnvandringen. PMB opprettet lokallag i flyktningleirene og drev
hjelpearbeid på lokalt nivå. En viktig sak var palestinske flyktningers rett
til å vende tilbake til hjemmene de hadde flyktet fra under den israelske
statsdannelsen. Denne«right of return» er fortsatt en hovedsak for Hamas.
PMB var lite involvert i væpnet motstand mot Israel, noe enkelte av
medlemmene var misfornøyd med og de opprettet egne organisasjoner. En av
disse var Fatah.
Organisert motstand
Seksdagerskrigen i 1967, der araberlandene gikk på et sviende nederlag, førte
til styrking av palestinsk nasjonalisme og av Islam. Det var også
begynnelsen på en mer organisert væpnet motstand mot israelsk okkupasjon,
noe PMB ikke argumenterte for eller deltok i. Organisasjonen arbeidet
humanitært i Gaza og samlet støtte blant muslimer. Fatah dominerte den
politiske arena og den væpnede motstand. PMB konsentrerte seg fortsatt om
hjelpearbeidet i flyktningleire og fattigstrøk, og ble etter hvert en
populær og anerkjent organisasjon.
I 1973 ble Sheikh Ahmed Ismail Yassin leder for organisasjonen. Med sin
asketiske livsstil og karismatiske personlighet ble han en folkekjær leder
med stor respekt, moralsk og politisk autoritet. Han etablerte Det Islamske
Senter og på slutten av 1970-tallet var organisasjonen en viktig aktør også
ved Det Islamske universitetet i Gaza.
PMB sitt religiøse fokus og tydelige tilstedeværelse på universitetene og i
det palestinske samfunnet generelt appellerte særlig til de lavere
samfunnsklasser. Fatah hadde ikke lykkes i sin motstandskamp mot israelsk
okkupasjon, og organisasjonens strategi hadde sviktende oppslutning. PMB
ønsket i motsetning til Fatah en én-statsløsning, vektlegging av islam i
samfunnet, og fokus på palestinernes sosiale behov. Dette programmet førte
til økt oppslutning.
Opprettelsen av Hamas
Hamas ble formelt etablert under den første intifada som begynte på
Gazastripen 9. desember 1987, utløst av utenriksminister Ariel
Sharon{rsquo}s «jern-neve politikk» som førte til økonomisk tilbakegang i de
okkuperte områder samtidig som antall ulovlige bosettinger økte. Det hadde
lenge vært et press på Det Muslimske Brorskap for å yte motstand mot
okkupasjonsmakten. Dette toppet seg med Sabra- og Shatila- massakren i 1982
hvor mellom 2000 og 3000 palestinske flyktninger ble myrdet av de
kristne-libanesiske styrkene i Libanon under oppsyn av den israelske hæren
ledet av Sharon. Sheikh Yassin mente imidlertid at tiden ikke var inne for
væpnet motstand og var uvillig til å delta i intifadaen. Dermed ble det
opprettet en separat organisasjon, Hamas, som skulle delta.
Frigjøring og religion
At Hamas er både en frigjøringsbevegelse og en religiøs bevegelse er en styrke
og kan forklare den økte tilslutningen. Palestinere med tradisjonell islamsk
bakgrunn, sterke nasjonalistiske følelser og ønske om å kjempe mot Israel,
velger Hamas. Organisasjonen viser i praksis at den er en humanitær, sosial
og religiøs organisasjon for palestinere. Den arbeider blant alminnelige,
fredselskende mennesker i flyktningleire og på universiteter, og nyter stor
tillit blant dem som kjenner bevegelsen best. Så stor tillit at flertallet
av palestinerne i Gaza vil at Hamas skal ha den politiske makten.
I Vesten, som er ansvarlige for at palestinerne mistet sitt land og ble
flyktninger, betraktes Hamas som fanatiske muslimer og bombekastere, som
banditter og terrorister. Kanskje skal vi minne om nå som antall drepte
blant sivilbefolkningen i Gaza øker for hver dag, at siden Israel trakk seg
ut av Gaza i 2005, har raketter derfra drept 13 sivile israelere, ifølge den
israelske regjeringen. Når dette skrives har krigen drept 450 palestinere,
200 kvinner og barn, og såret 2000.
En kollektiv avstraffelse som denne krigen er, utilsiktet eller ikke, gjør
vondt verre. Moderate palestinere, som det er mange av også i Hamas, vil
miste håpet om en fredelig løsning på okkupasjon og undertrykkelse. Hvis man
forventer at en folkegruppe som behandles på den måten palestinerne er blitt
de siste 60 år ikke vil bite fra seg og gjøre motstand mot okkupantene, med
eller uten et sterkt Hamas, da kjenner man menneskenes livskraft dårlig.
Arnulf.Kolstad@SVT.NTNU.NO
