Endret: 19.01.2009 kl. 09:23
Få år etter at penicillin var tatt i bruk, var enkelte bakterier blitt motstandsdyktige mot den nye vidundermedisinen.
Antibiotikaresistens hos bakterier er nå en av de største helseutfordringene i samfunnet. Dette er noe av bakgrunnen for et strategidokument som fem statsråder har sendt ut. Ministrene med ansvar for helse, landbruk, havbruk, miljø og arbeidsliv har signert dokumentet med tittelen «Nasjonal strategi for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens». Antibiotika benyttes både til mennesker og dyr, inkludert fisk, og det har konsekvenser for miljø og innen arbeidsliv. Det er derfor riktig og viktig at flere departementer står samlet bak en slik strategi.
Antibiotika benyttes til å behandle og forebygge infeksjoner hos mennesker og dyr. Vi lever alle i samme økosystem. All bruk av antibiotika vil derfor kunne ha innvirkning på resistensutvikling hos bakterier som gir sykdom hos menneske. Resistens mot antibiotika er knyttet til det genetiske materialet hos bakteriene, og arvemateriale som koder for antibiotikaresistens kan derfor spres fra en uskyldig bakterie til en mer sykdomsfremkallende mikrobe. Resistente bakterier eller gener som fører til antibiotikaresistens kan også spres fra land til land, med mennesker, med dyr eller til og med via mat.
Norske myndigheter har i mange år hatt en restriktiv antibiotikapolitikk. Dette kommer til uttrykk på ulike måter, fra krav om resept ved kjøp av antibiotika, via begrensinger når det gjelder reklame til allmennheten, til anbefalinger om at bestemte antibiotika skal reserveres menneske. En rekke lover og forskrifter om godkjenning og bruk av antibiotika er også en følge av en streng politikk på dette området.
I Norge legges det dessuten stor vekt på forebyggende tiltak mot infeksjonssykdommer for å redusere behovet for antibiotikabehandling. Resultater fra oppdrettsnæringen viser effekten av sykdomsforebyggende tiltak. Nå vaksineres all oppdrettslaks, og forbruket av antibiotika har blitt redusert til 2 prosent av forbruket for ca. 20 år siden. Som en følge av dette er det lav forekomst av resistente bakterier i oppdrettsfisk.
I andre land benyttes antibiotika som tilsetning til dyrefôr fordi det bidrar til raskere tilvekst. I Norge er det forbud mot bruk av antibiotika som tilvekstfremmende stoff i husdyrproduksjonene.
Utviklingen når det gjelder bakterienes evne til å bli motstandsdyktige mot antibiotika, gir allikevel grunn til bekymring. De første årene etter at penicillin ble tatt i bruk, omfattet resistens ett eller et fåtall antibiotika. Dette ble enkelt løst ved å benytte andre antibiotika som fortsatt var virksomme. Nå er situasjonen at enkelte bakteriestammer på sykehus er resistente mot flere eller de fleste antibiotika. Pasienter med disse bakteriene kan være vanskelig å behandle. Spesielt for barn, eldre og svekkede mennesker kan dette være en alvorlig situasjon. Innen moderne medisin benyttes ny teknologi i økende grad, men det hjelper lite med avanserte kirurgiske teknikker når en etterfølgende sykehusinfeksjon med resistente bakterier kan få fatale følger.
Bakterier med resistens mot mange antibiotika har så langt først og fremst vært et problem i sykehus. Etter hvert synes problemet å spre seg til sykehjem og andre institusjoner. Det er foreløpig i liten grad et problem på arbeidsplasser eller i de tusen hjem. I Norge har også alvorlige former for antibiotikaresistens vært begrenset til humanmedisinen. De første tilfellene av multiresistens hos stafylokokkbakterier fra dyr er nylig påvist i Norge. Vi ønsker ikke en utvikling der familiens kjæledyr eller dyr som benyttes til matproduksjon må avlives fordi dyret er bærer av antibiotikaresistente bakterier.
Situasjonen i Norge kan fortsatt betegnes som god. Antibiotikaresistens er et begrenset problem selv om det er indikasjoner på at utviklingen går i feil retning. Det er imidlertid viktig å stoppe og helst reversere den uheldige utviklingen.
Den nasjonale strategien som de fem statsrådene presenterer, har en brei tilnærming til denne utfordringen. Bruken av antibiotika må begrenses og når antibiotikabehandling benyttes, bør det være basert på en streng medisinsk vurdering av behovet og fortrinnsvis en resistensundersøkelse av den aktuelle bakterien slik at riktig medikament velges. Dette er et ansvar for leger og veterinærer som har utfordringen med å få pasientene til å akseptere et restriktivt behandlingsopplegg der antibiotika forskrives først etter nærmere undersøkelse.
Antibiotikaresistens er i hovedsak en konsekvens av bruk av antibiotika. Å forebygge infeksjoner er derfor det viktigste virkemidlet i arbeidet med å redusere utvikling av motstandsdyktige bakterier. Økt bruk av vaksinasjon mot enkelte infeksjoner hos mennesker og dyr vil også kunne bidra til redusert risiko for utvikling av resistens.
Et viktig tiltak som både gjelder helseinstitusjoner og samfunnet for øvrig, er mer effektivt smittevern. Det er mulig å redusere risikoen for overføring av smitte generelt og av resistente bakterier spesielt ved ulike tiltak. Barn og eldre er den gruppen av mennesker som behandles hyppigst med antibiotika. Det er mulig å redusere smitterisikoen både i barnehager og innen eldreomsorg.
Et viktig virkemiddel i det langsiktige arbeidet med antibiotikaresistens er derfor kunnskapsformidling om smitteforebyggende tiltak. Som nevnt er det fem departementer som står bak strategien. Et sjette departement burde også ha vært involvert, nemlig kunnskapsdepartementet. Det mangler fortsatt kunnskap om tiltak mot antibiotikaresistens, noe som er en oppgave for vitenskapelige institusjoner. Dessuten er det en stor utfordring å heve kompetansen og drive holdningsskapende arbeid på ulike nivåer i samfunnet, både hos helsepersonell og i den øvrige befolkningen.
H
