Hvordan skal vi sikre at Nato fortsetter å være den troverdige og effektive forsvars-alliansen vi kjenner den som?
Endret: 14.01.2010 kl. 08:54
Til tross for alle spådommer om Natos død etter Berlinmurens fall, er Norge i dag medlem av en allianse som har omstilt seg til en ny tid. Nato fremstår som det sentrale forum for dialog om sikkerhetsspørsmål i Europa, og som en viktig premissleverandør for fred og stabilitet i hele det euroatlantiske området. 14. januar samles allierte og partnere i Oslo for å diskutere alliansens nye strategiske konsept.
I 1949 foretok Norge et grunnleggende veivalg rundt vår sikkerhetspolitiske tilknytning. Nøytralitetslinjen ble erstattet med alliansetilknytning. Dette var et klokt valg, og Nato ble hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk under den kalde krigen.
Nato skulle vise seg høyst relevant også etter den kalde krigens slutt. Sammen med EU spilte Nato en svært viktig rolle i stabiliseringen av Sentral- og Øst-Europa, gjennom en utvidelsesprosess som ga muligheter, men også stilte strenge krav til reform i søkerlandene. Denne prosessen er fortsatt ikke avsluttet. Nato fikk også en viktig rolle i håndteringen av konfliktene på Balkan. Både her og etter terrorangrepet på USA i 2001, med det påfølgende engasjementet i Afghanistan viser at Nato har tatt de såkalte asymmetriske utfordringene på alvor.
Den sikkerhetspolitiske utviklingen viser nye geopolitiske utviklingstrekk. Vestens rolle i internasjonal politikk er svekket. Kina er i stadig vekst, Russland er i ferd med å gjenvinne noe av sin tapte styrke, og nye regionale stormakter som India og Brasil blir stadig mer synlige. Vi går mot en mer multipolar internasjonal orden. Dette betyr ikke nødvendigvis at sannsynligheten for konflikter har økt, men det peker mot at fremtidige sikkerhetsutfordringer ikke nødvendigvis bare vil være av asymmetrisk karakter, i motsetning til hva vi kanskje har trodd i løpet av de siste to tiårene.
Nato er en organisasjon av stater som vil «trygge sin frihet, kulturarv og sivilisasjon», og som er bygget på rettsstatens prinsipper, folkestyre og individets frihet. Dette er universelle prinsipper og verdier.
Regjeringen arbeider aktivt for at Nato fortsatt skal være det sikkerhetstyngdepunktet alliansen alltid har vært.
Nato er en unik organisasjon. Den har et felles planverk, en integrert militær kommandostruktur og en permanent tilgjengelig politisk beslutningsmekanisme; Det nordatlantiske råd. Ingen annen organisasjon har denne kombinasjonen, og det er viktig at disse egenskapene opprettholdes. Gjennom Natos organer sikrer vi en tett og løpende dialog om felles utfordringer, og jeg vil spesielt understreke betydningen dette har for de transatlantiske relasjoner.
Alliansens evne til kollektivt forsvar, forpliktelsen til å komme ethvert medlemsland til unnsetning hvis det blir utsatt for et væpnet angrep, må komme klart frem også i det nye strategiske konseptet. Dette er grunnleggende for det politiske samholdet i Nato. Vi må ikke glemme at hovedmålsetningen for Norge da vi undertegnet Atlanterhavspakten 4. april 1949, eller for nasjoner som er blitt medlemmer av Nato også etter den kalde krigens slutt, er den samme: Nemlig å knytte sin sikkerhet til et kollektivt forsvar av det euro-atlantiske området. Gjennom dette har man over tid oppnådd et unikt politisk samhold, noe som også har gjort det mulig for alliansen å engasjere seg utenfor sitt eget territorium. Men troverdigheten av Natos evne til å ivareta landenes sikkerhet er en viktig forutsetning for å sikre nødvendig støtte til Natos internasjonale operasjoner.
I gjennomgangen av det strategiske konseptet vil det være viktig å fokusere på de forsvarspolitiske utfordringer som alliansen står overfor. Spesielt gjelder dette behovet for grunnleggende reform av de integrerte strukturer, som Natos hovedkvarter og kommandostruktur. Den nåværende kommandostrukturen er i dag i for stor grad statisk og dermed lite egnet til å møte dagens utfordringer. I tillegg er den for stor og dermed for ressurskrevende.
I tillegg til denne omstillingen er det viktig at de allierte fortsetter å utvikle nye kapasiteter. Nato trenger kapasiteter som kan dekke hele krisespekteret, inkludert høyintensitetsoperasjoner.
I motsatt fall kan vi fort ende opp med en overfokusering på kapasiteter som først og fremst trengs i langdryge stabiliseringsoperasjoner. Kapasiteter som ikke nødvendigvis er de samme som de som gir sikkerhetspolitisk relevans i alliansens nærområder.
Fra norsk side har vi derfor vektlagt at det i det nye konseptet må tas hensyn til hele spekteret av sikkerhetsutfordringer. Den Nato-ledede operasjonen i Afghanistan er i dag alliansens mest akutte utfordring. Samtidig er det er det viktig å unngå at det langsiktige strategiarbeidet kun blir preget av denne operasjonen. Fra norsk side har vi fremmet det såkalte Nærområdeinitiativet, hvor vi blant annet påpeker behovet for økt fokus på Natos kjerneoppgaver. Vi ønsker imidlertid ikke å sette opp dette som et enten–eller. Nato bør fortsatt kunne påta seg å lede internasjonale operasjoner «out of area», forutsatt at disse er forankret i FN-mandat. Vi må ikke forutsette at det som er mest akutt alltid vil være det viktigste. Det er liten tvil om at vi fra norsk side har bidratt til å sette nettopp denne tematikken høyt på dagsordenen.
Vårt hovedbudskap er derfor at alliansen i fremtiden fortsatt må være en forsvarsallianse og den primære organisasjonen for håndtering av de alliertes sikkerhetsutfordringer, samt at Natos betydning for dialog mellom USA og Europa opprettholdes. Fra norsk side ønsker vi en sterk omtale også av Natos kjerneoppgaver i det nye konseptet, herunder alliansens evne til å utføre kollektivt forsvar.
