Lenge før psykiaterne slapp inn til Anders Behring Breivik, ble vår nasjonale psyke undersøkt av verdenspressen. Med få unntak kom journalistene til at Norge hadde tapt sin uskyld for alltid.
Unntaket var en kjent brite som skrev at massakren på Utøya ikke sa noe som helst om Norge. Han skal jeg komme tilbake til.
Et omfattende søk i europeiske og amerikanske avisers dekning av terroren viser at ingen formulering gikk oftere igjen enn «tapt uskyld». Naivitet og en rørende egalitær åpenhet var sprengt og skutt i stykker.
«Over hele verden regnes Norge som ett av de fredeligste, lykkeligste og vennligste land som finnes.» Slik innledet tyske «Südwest Presse» en kommentar om det åpne samfunns pris.
Britiske The Observer innledet en lederartikkel med å hevde at «Norge er vant med å betrakte seg selv som det sunneste, rikeste og fredeligste landet i verden».
Men utenfraperspektivet var en illusjon. Reportasjene var forkledde selvdiagnoser, ordene om å «betrakte seg selv» en nøkkelformulering. De utenlandske journalistene valgte samme arbeidsmetode; speilet. Det var ikke utlandets fordommer om Norge som ble formidlet, det var våre egne.
Når journalister arbeider i land hvor vi ikke kjenner språk og kultur, leier vi kombinerte tolker og fiksere. Dette er verdensopinionens mest undervurderte gruppe.
De legger sterke føringer for hvordan en konflikt tolkes, hvilke kilder som brukes og hvilke ord som blir valgt, men er stort sett usynlige.
Da et ukjent og underrapportert land som Norge ble åsted for en verdensnyhet, valgte avisene en variant: Internasjonalt kjente forfattere som Jan Kjærstad, Anne Holt og Jostein Gaarder ble brukt som kulturtolker i intervjuer, mens Jo Nesbø ble bedt om å skrive en artikkel som ble spredt til store aviser på flere kontinent.
I The New York Times og i Folha do Brasil, i spanske El Mundo, i Jyllands-Posten og i tyske Der Spiegel beskrev Nesbø hvordan tiden før 22. juli var «et annet land» der det rådde «overveldende konsensus», og debattene bare dreide seg om hvordan vi best skulle nå de målene som alle fra høyre til venstre var enige om.
«Den norske selvoppfattelsen før 22. juli 2011 var et bilde av en jomfru; natur uberørt av menneskehender, et samfunnsliv ubesudlet av sivilisasjonens sykdommer».
Alle beskrev det egalitære Norge.
Mens Nesbø skildret en sykkeltur med Jens Stoltenberg, tok Jostein Gaarder The Observer med på Bølgen & Moi og pekte ut bordet hvor kronprinsen pleier å sitte.
Og som i en roman kom Haakon Magnus inn døren og slo av en prat med Gaarder og den himmelfalne britiske reporter.
Bare ett sted har jeg funnet massiv motstand mot denne norske følelsen av at Breivik skjøt i stykker hele vårt samfunnssystem.
I The Guardian skrev Simon Jenkins allerede tirsdag 26. juli at «den norske tragedien er akkurat det, en tragedie. Den betyr ikke noe, og bør ikke presses til å bety noe... Nei, Anders Breivik forteller oss ikke noe som helst om Norge... Han sier oss ikke noe om terrorisme eller våpenkontroll eller politiets arbeid eller politiske ungdomsleirer... Han er åpenbart temmelig syk.»
Jenkins reagerte på hvordan Breivik ble plassert i en politisk kontekst. Fordi drapene var en syk manns verk, var det galt av statsminister David Cameron å kreve «en gjennomgang av ytterste høyre, eller det ytterste hva som helst», skrev han.
Men Jenkins var en enslig røst. I tillegg til den tapte uskyld var det to andre tema som preget den internasjonale pressedekningen de første ukene etter 22. juli: Den nordiske høyrepopulismen og den nordiske kriminallitteraturen.
Historikeren Timothy Garton Ash skrev i The Guardian at selv om høyreorienterte antijihadister som Pamela Geller, Robert Spencer og Bruce Bawer ikke er medskyldige i massakren, er det latterlig å underslå at det er en sammenheng mellom de mange advarslene mot islamiseringen av Europa og «den handling Breivik trodde han utførte».
«I tillegg til et av verdens laveste nivå av virkelig kriminalitet, har Norge et av verdens høyeste nivå av litterær kriminalitet», skrev The Observer.
I en stor artikkel på den tyske storavisen Süddeutche Zeitung sine kultursider skrev Thomas Steinfeld at «i fantasien blir samfunnets skadelige elementer erkjent og uskadeliggjort. Slik sett er disse bøkene også drømmer om forløsning. Når volden – og spesielt den grove volden – spiller en så stor rolle (i skandinavisk krim) er det fordi forløsningen fremstår som mer skinnende jo sterkere fortapelsen blir beskrevet.» Behring Breivik kan oppfattes som den perfekte skurk i et univers der en «fredelig, vakker verden hører sammen med grenseløs skrekk».
Over påske kommer reporterne tilbake, nå for å følge hvordan det norske rettssystemets håndterer han som knuste den jomfruelige idyllen.
Noen av dem har kanskje lest Martin Sandu, økonomisk lederskribent i konservative The Financial Times og selv norsk. To dager etter Utøya skrev han at «Norge mistet sin uskyld for lenge siden». Vår tilsynelatende avstand fra verdens ondskap var «et bevisst slør», skapt av politikere som vil tildekke at Norge, en av Natos grunnleggere og en urokkelig alliert av USA, er vel kjent med vold.
«Det er en utbredt oppfatning at de nordiske land er mer tolerante overfor innvandrere enn andre land i det nordlige Europa. Men kanskje regjeringene der bare har vært bedre til å kamuflere sin fiendtlighet», skrev han.
Kanskje var det ikke idyllen som sprakk den 22. juli, bare speilet vi har satt opp.
