Lørdag 14. juli ble turisthytta Snøheim på Dovrefjell offisielt åpnet. Ifølge Adresseavisen er hytta fullbooket i 2012, noe som betyr at fjellvandrere i tusentall vil ta turen ut i villreinens rike.
Helt siden siste istid sluttet for om lag 12000 år siden, har villreinen hørt til i det norske høyfjellet. Reinen vi i dag kan oppleve på Dovrefjell og i Rondane, er bare restene etter en stor og opprinnelig sammenhengende stamme, som hadde vinterbeiter i øst (mot Kvikne og Østerdalen) og sommerbeiter i de kystnære områdene mellom Romsdalen og Sunndalen. Det eldgamle trekkmønsteret mellom disse ytterpunktene ble imidlertid brutt da Dovrebanen ble anlagt over fjellet omkring 1920. Den barrieren som da ble skapt, er siden blitt forsterket av den sterkt trafikkerte europaveien som går parallelt med jernbanen, av sesongåpne fjellveier, utviklingen av det militære skytefeltet (som nå heldigvis er nedlagt) og et betydelig antall hytter. Det er i vår tid ytterst sjelden at villrein krysser over fra Knutshø/Rondane-området i øst til Snøhetta-området i vest, eller omvendt.
Villreinens leveområde ble ytterligere innskrenket av Aura-reguleringen i 1960-årene. Denne vannkraftutbyggingen la beslag på store arealer av villreinens gamle områder i vest, ikke minst fordi anleggsveiene inn til Aursjøen åpnet for hyttebygging og medfølgende trafikk, ferdsel og aktiviteter av forskjellig slag. I 1974 fulgte Mardøla-Grytten-utbyggingen. Den berørte blant annet områder hvor det før utbyggingen gikk tallrike bukkeflokker på beite om sommeren.
Oppstykkingen av villreinens leveområde i Dovrefjell-Rondane-området har ført til at vi i dag har fem adskilte «villreinområder»: Snøhetta, Knutshø, Sølnkletten, Rondane nord og Rondane sør. Grovt sagt er villreinen vest for E6 og jernbanen stengt inne i den opprinnelige stammens sommerbeiter, mens dyrene på østsiden må klare seg på de gamle vinterbeitene. Reinen er, slik villreinforskeren Terje Skogland så treffende uttrykte det, blitt «satt på bås».
Dette er bakteppet for debatten omkring gjenåpningen av Snøheim som turisthytte.
Villreinen var en viktig årsak til opprettelsen av Dovrefjell nasjonalpark i 1974 og til utvidelsen av nasjonalparken til det som nå heter Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark i 2002. Norge er det siste landet i Europa som har villrein, og ifølge forskerne er reinen på Dovrefjell den genetisk mest opprinnelige ville fjellreinen vi i dag har. Det viser seg ved at den er spesielt sky og reagerer sterkere på forstyrrelser og tekniske inngrep enn villrein andre steder. Den kan lukte mennesker på en halv kilometers avstand, ta til flukt og løpe flere kilometer før den igjen slår seg til ro.
Menneskelig tilstedeværelse og aktivitet i et populært fjellområde som Dovrefjell kan derfor snart bli et alvorlig problem for reinen. Ved å bli jaget hyppig på flukt sommerstid, vil dyrenes energiforbruk øke. Oppbyggingen av livsviktige fettreserver for vinteren blir redusert, noe som kan være nok til at enkelte dyr får problemer med å klare seg gjennom vinteren.
En annen kritisk periode er etter brunsten i oktober. Etter den trenger bukkene ro til å beite for å ta seg inn igjen og samle nødvendig opplagsnæring. Og så er det ikke minst vårknipa, som for simlene faller sammen med kalving og energikrevende produksjon av melk. Undersøkelser har vist at simlenes forsvarsmekanismer overfor jerv som er ute etter nyfødte kalver, er meget effektive så lenge simlene er i godt hold, noe forstyrrelser i form av fjellturisme kan medvirke negativt til.
Turisthytta Reinheim ble bygget av Den Norske Turistforening (DNT) i 1952. Etter en utvidelse av skytefeltet på Dovrefjell ble den i 1959 overtatt av Forsvaret fordi den ble liggende for nær militær aktivitet og omdøpt til Snøheim. Våren 1999 vedtok Stortinget at den militære virksomheten på Dovrefjell skulle overføres til det nye Regionfelt Østlandet i Åmot kommune. Stortingets vedtak innebar også en tilbakeføring av det 165 kvadratkilometer store skytefeltet til sivil bruk, knyttet opp mot den planlagte utvidelsen av Dovrefjell nasjonalpark som Miljøverndepartementet på denne tiden arbeidet med. DNT hadde imidlertid ifølge kontrakten fra 1959 gjenkjøpsrett på hytta, og både fra DNT, kommunene Dovre, Folldal og Oppdal og lokalt reiseliv ble det snart fremlagt ønsker og planer om en restaurering av hytta og gjenopptagelse av driften som turisthytte, noe som også måtte innebære at veien inn til hytta fra Hjerkinn måtte få bestå.
Enden på visa ble at Riksantikvaren ubegripelig nok har fredet Snøheim, at DNT har fått bruke 20 millioner kroner på en oppgradering av anlegget, og at fjellturister inntil videre skal kunne fraktes med buss inn til hytta. Et forskningsprosjekt («Villrein, ferdsel og inngrep i Dovre-Rondaneregionen») skal vurdere effektene turisttrafikken har på villreinen, og en rapport skal legges frem for Miljøverndepartementet etter årets turistsesong. Man behøver imidlertid ikke være synsk for å se hvor dette bærer.
Villreinbestanden på Dovrefjell teller i dag anslagsvis 2000 dyr vest for jernbanen og 1000 i Knutshøområdet. Norge har et internasjonalt ansvar for disse dyrene og for villreinen som art. Det store spørsmålet er hvordan denne forpliktelsen i det lange løp skal kunne oppfylles uten at reinen blir tilkjent forkjørsrett fremfor andre interesser i de arealene som er tilbake av dens opprinnelige leveområder. Med de forpliktelsene vi her har, er det en skam for miljønasjonen Norge at Miljøverndepartementet ikke for lengst har satt foten ned og sagt et utvetydig og bestemt nei til fortsatt drift av Snøheim.
karlbrox@gmail.com