Leses nå:

Høyre og KrF la inn forslag om ekstra ti millioner kroner i revidert nasjonalbudsjett slik at restaureringsarbeidene kunne komme i gang. Dette ble ikke vedtatt, og Steinmeyerorgelet må vente. Restaureringssaken kommer vi nok tilbake til, andre store oppgaver i forbindelse med Nidarosdomen ganske sikkert også.

Det interessante , av mer prinsipiell karakter, som henger igjen etter forsommerens debatt er spørsmålet om hvilken status Nidarosdomen skal ha. Regjeringens hovedargument i restaureringssaken var nemlig at domkirken var å anse som en kommunal forpliktelse og at det derfor ikke er statens oppgave å bidra.

Ganske riktig er kirkebyggene et kommunalt ansvar i vårt land. Men kan vi betrakte Nidarosdomen som en vanlig kirke? I skrivende stund synes vi nesten det er pinlig at det over hodet er nødvendig å skulle argumentere for at det selvsagt ikke kan være slik, og at staten må ta et større ansvar for domkirken. Argumentene er opplagte.

For det første er statlig involvering opplagt fordi domkirken har nasjonale funksjoner som åsted for signing av nye konger. Arbeiderpartiet har tradisjon for ikke å like de seremonielle sidene ved kongehuset. Partiet har opp gjennom historien nedprioritert disse anledningene. Men i det norske folks bevissthet er det nettopp den kirkelige seremonien, med den storslåtte rammen i domkirken, som synliggjør regentskiftet i vår hukommelse. Dette kommer man ikke forbi og må tillegges betydelig vekt i vurderingen av Nidarosdomen. Bygningen er ikke bare et kulturminne og et kirkebygg, men også en del av vår samtidshistorie. Nidarosdomen er også i samtid et levende nasjonalt symbol.

Nidarosdomen er også det ubestridt viktigste symbolbygget i gjenreisingen av det nye Norge etter 1814. I arbeidet med å reetablere en norsk identitet ble linjene bakover til middelalderens norske storhetstid viktige å etablere. Vikingene som begrep, Norrøn historie og fremhevelsen av Snorre Sturlasons kongesagaer er kjente eksempler. Men det viktigste er uten tvil gjenreisningen, og restaureringen, av Nidarosdomen tilbake til middelalderens størrelse og prakt.

Dette var hovedelement i Erkebispesetets bebyggelse, det desidert viktigste kirkelige maktsentrum i Norden, og gjennom kirkens enorme eiendommer og politiske innflytelse også tidlig middelalders verdslige maktsentrum. Nidaros var et av moderkirkens viktigste pilegrimsmål og stedet som identifiserte kristenhetens nordlige hjørne. Alt dette synliggjort i et praktbygg vi kan gå inn i og hvor vi fortsatt kan oppleve den atmosfære et kirkebygg i aktiv bruk kan formidle.

I en tid da vi er i ferd med å legge nasjonsbyggingens epoke bak oss, og møte den globaliserte tidsalders fantastiske møte mellom verdens kulturer, er det særlig viktig å bringe de lange linjene i historien med oss. Kulturminnene er en del av det vi synliggjør eget kulturelt ståsted med. Nidarosdomen er i denne henseende en enestående nasjonal fellesnevner.

I debatten som var om plasseringen av kirkens primas i den nye kirkeordningen, har vi undret oss over hvor lite kirken selv ser verdien av Nidarosdomens plass i folket og dens symbolverdi for kristendommens plass i vår historie og samtid. Nidarosdomen ruver også i vår tids støy, og burde løfte kirken ut av nokså nærsynte maktpolitiske betraktninger om å sitte nær departementet. Nå kom jo primas til Trondheim, men det er synd det ikke skjedde med kirkens hjelp.

I disse dager kan vi gratulere Olavsfestdagene med 50 års-jubileum. En spennende kirkemusikkfestival som nettopp viser det levende og folkelige potensialet de lange historiske linjene kirken og Erkebispegården er bærer av. Forankret i Olavstradisjonen, med sikkert ståsted i egen samtid, bidrar også festivalen inn i den helheten som gir Olavstradisjonen og Nidarosdomen symbolverdi i vår samtid.

Nidarosdomen er altså ikke en vanlig sognekirke, men et nasjonalt symbol vi alle i Norge har delaktighet i, kanskje også utover i Norden. Olavstradisjonen lever mange steder i beste velgående, fra Olaifesten den 29. juli som er nasjonaldag på Færøyene, til kirker i Visby på Gotland som er viet til vår gamle helgenkonge.

For Høyre er det en selvsagt ting at staten må synliggjøre vårt felles ansvar for Nidarosdomen. Selvsagt er det Trondheim kommune som i det daglige, og i byggets rolle som menighetskirke, skal styre. Men ved de store korsveier der større investeringer må til, eksempelvis som ved restaureringssaken av orgelet, er det naturlig at staten tar sin del av kostnadene. Få steder er det bedre grunn til det!