På 80- og 90-tallet kom noen av landets fremste dansere fra Trondheim. Navn som Camilla Spidsøe, Jo Strømgren, Ella Fiskum, og vi som skriver dette innlegget har vært med på å sette sitt klare preg på norsk dans de siste tyve årene.
Hvordan kunne nettopp Trondheim produsere dansere og koreografer av dette kalibret? I en periode hadde Trondheim ballettskoler og pedagoger som Turid Arntsen, Gunvor Winge og Isla Ulvestad som holdt et høyt nivå innenfor det klassiske. Nivået ga et grunnlag som gjorde videre karriere mulig. Det er en kjent sak at for å nå langt i ballettens verden må man starte tidlig og trene mye, på samme måte som i klassisk musikk. Etter at disse ildsjelene la ned skolene sine har det dessverre ikke kommet nye talent fra byen vår på samme nivå innenfor den klassiske balletten.
Rekruttering i dans generelt, og i klassisk ballett spesielt, er noe som har opptatt oss siden vi begge forlot Trøndelag som sekstenåringer for å bli ballettdansere. Den Norske Opera og Ballett hvor jeg, Ingrid Lorentzen, er påtroppende ballettsjef, har flyttet inn i et fantastisk nytt operahus til flere milliarder, og Nasjonalballetten er i ferd med å utvides med flere stillinger for ballettdansere. Dette er et signal om at ballettkunsten tas på alvor, at opera og ballett er et nasjonalt satsningsområde. Hva ville vel da være mer naturlig enn at denne satsningen følges opp rundt om i landet der hvor det finnes talenter og ressurser? Nasjonalballetten trenger rekruttering av unge, norske dansere i årene framover og er en av de viktigste oppgavene til en påtroppende ballettsjef å ta tak i.
I Bergen har de siden midten av 90-tallet hatt et rekrutteringstiltak i ballett for barn og unge under den kommunale kulturskolen. Dette har ført til at vi i dag kan se bergenske dansere på profesjonelle scener over hele verden, i Nasjonalballetten, Carte Blanche og andre viktige kompanier. Fra denne skolen, for omtrent 45 barn mellom 9 og 18 år, har unge dansetalenter søkt seg videre til høyere danseutdanning i inn- og utland, og har valgt både klassisk ballett og andre, alternative danseformer som spesialisering. Den er eneste norske skole utenom Ballettskolen ved Den Norske Opera & Ballett (DNO&B) som for tiden jevnlig rekrutterer til linjen for klassisk ballett ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Den bergenske modellen er sosialt sett meget fordelaktig fordi den er adskillig rimeligere for den som ønsker å satse. Barna betaler kun vanlig kulturskolesats, men danser opptil fem dager i uka. Ved en privat ballettskole vil det kunne bli snakk om ganske store beløp etter hvert som antall timer per uke øker med alderen, noe som kan bli sosialt ekskluderende. Dette var et av argumentene for at Oslo kommune og Ballettskolen ved DNO&B sammen opprettet et integrert ballettilbud på ungdomstrinnet i Oslo-skolen i 2008. Selv i større byer vil det dessuten være vanskelig for en privat ballettskole å ha tilstrekkelig antall timer pr. uke for en som vil satse, da det er for få elever på høyt nivå til at det går rundt økonomisk.
I land som Russland, Frankrike, Storbritannia, Sverige med flere har man lange tradisjoner for offentlige ballettskoler for barn. De gir mulighet for daglig trening fra 10-års alder, noen steder tidligere og nivået internasjonalt er høyt.
Om vi i tiden fremover ønsker å ha norske dansere på våre scener med annet geografisk utgangspunkt enn Oslo og Bergen, er det nødvendig å ta noen grep for å sikre utviklingen av en sunn, norsk modell for regional talentutvikling. Dette gjøres allerede med hell innen musikk og idrett her til lands og er møtt med beundring og aksept, både for sine metoder og gode resultater.
Å kopiere Bergensmodellen i Trondheim kulturskole vil være en kostnadseffektiv løsning. Det som trengs er store menneskelige ressurser med spesifikk kompetanse. Det vil kreves mer enn de midler og lokaler Trondheim kulturskole disponerer per i dag. Spørsmålet blir om Trondheim, med en god historie å vise til, kan akseptere at det ikke lenger rekrutteres klassiske ballettdansere fra Midt-Norge? Skal bare Oslo og Bergen stå for dette?
Som ressurspersoner med lang erfaring i norsk dans og ballett oppfordrer vi til at det etableres et slikt tilbud i Trondheim, og vi ønsker å stå til disposisjon som fødselshjelpere for en skole av denne modellen. Det er nettopp HER skoen trykker i utdanningssituasjonen for norsk ballett, det er på barne- og ungdomsnivå vi må sette inn ressursene, til glede for kunstarten, for barna og for publikum!