Røyken stilner fra fabrikkpipene. Hvordan overlever lokalsamfunnet når den største arbeidsplassen legges ned?
Norsk industrihistorie er rik på fortellinger om stengte fabrikker og fraflytningstruede småsteder. Nylig fikk vi nok et trøndersk eksempel i Verran, da den svenskeide papirmasseprodusenten Södra Cell avviklet eierskapet i fabrikken i Follafoss. Dermed står tettstedet i fare for å miste 70-80 arbeidsplasser. Historien har gjentatt seg. Spørsmålet er om vi skal ta det for gitt at de ensidige industristedene legges i grus sammen med hjørnesteinene de er bygd på, eller om stedlige fortrinn kan by på nye muligheter.
Bakgrunnsbildet for den negative utviklingen er komplekst. Norges rike naturressurser, ikke minst vannkraften, har vært sentralt i utviklingen av norsk industri. I dag er industristrukturen endret og nye betingelser gjelder i konkurransen. Mye handler om den globale økonomien. Enkelte norske industribedrifter (for eksempel Hydro) har lyktes som multinasjonale selskap. Andre har blitt del av tilsvarende utenlandskeide selskap, og er dermed redusert til brikker i en større internasjonal sammenheng.
For utenlandske eiere blir kanskje avstanden større til fabrikkavviklingens ubønnhørlige og ubehagelige følgevirkninger. Omveltningene er brutale for den som mister jobben, men også for industristedet som helhet. Dersom industriarbeiderne må flytte for å få seg ny jobb, forsvinner mye av livsgrunnlaget for lokalsamfunnet med dem på lasset. Mange har ektefeller eller samboere som arbeider lokalt, og eventuelt barn som går i barnehage eller skole der. I en konsekvensrapport fra 2006 spår for eksempel Trøndelag Forskning og Utvikling en nedgang på opptil 10 % av folketallet i Verran kommune dersom Södra Cell legger ned. Fremtidsbildet er nå reelt.
Hjørnesteiner i ruin skaper behov for omstilling og re-orientering, en prosess Verran har vært gjennom før med nedleggingen av Fosdalen gruver. Eksemplene på andre norske industristeder som har nådd et tilsvarende kritisk punkt er mange. Med statlig støtte har ny virksomhet blitt etablert. Lokalsamfunnet har fått flere ben å stå på, slik evalueringen av omstillingen i Årdal viser til. Men statlige eller regionale omstillingsmidler er en midlertidig trøst og kan ikke bli en sovepute. Det er avgjørende at det også skjer en omstillingsprosess som er initiert innenfra, som tar utgangspunkt i lokalsamfunnet selv.
I omstillingsprosesser spiller således geografien en viktig rolle: nærmere bestemt de stedsspesifikke egenskapene. Steder har sine egenskaper som skiller dem fra andre steder. I mange tilfeller kan akkurat dette gjøres til fortrinn. Et slikt fortrinn i ensidige industristeders tilfelle er knyttet til kunnskap. Kunnskap er i stor grad et stedsforankret fenomen og slik en betydelig ressurs i den globale konkurransen. Dette gjelder spesielt i land som Norge, som ikke kan konkurrere mot lave lønnskostnader og billig kraft i andre land.
I et kunnskapsøkonomisk perspektiv er kunnskap en verdifull ressurs nettopp fordi den er så vanskelig å overføre, og forankret i steder, miljø og praksiser. Ofte handler det også om former for kunnskap som det er liten bevissthet rundt, såkalt taus kunnskap. Slike inngår i forklaringen bak vellykkede industristeder som Silicon Valley (USA) og Emilia-Romagna (Italia), eller mislykkede europeiske forsøk på å kopiere japanske produksjonsregimer. Det handler om uhåndgripelige stedsspesifikke aspekter av kunnskap som omgir det rent eksplisitte, kompetanse som finner sted i en gitt sammenheng av lokalt samarbeid og impulser utenfra.
Generelt er kunnskap en ressurs som må forvaltes bedre dersom det er et mål å opprettholde industrilokalisering i Norge, og sysselsetting på mindre steder. I denne sammenheng refereres det ikke til de kunnskapsintensive bedriftene, men til en bevisstgjøring av den kunnskapen industristedene er gjennomsyret av.
For det første: Når et industrikonsern legger ned sin virksomhet, etterlater det seg kompetanse i form av ledig arbeidskraft med fagkompetanse og kompetanse fra industri og skiftarbeiderkultur. Slike fortrinn er attraktivt for nye etableringer innenfor industrien.
For det andre må det rettes mer oppmerksomhet mot industriens rolle som kunnskapsutvikler og innovator. I den kunnskapsbaserte konkurransen er kunnskap ferskvare og gårsdagens teknologi er for tapere. Som påpekt i NIFU-rapporten ‘Er norsk kompetansepolitikk godt nok rettet mot innovasjon?’ er det ikke bare forskningsbasert kunnskap som er nødvendig for å tilrettelegge for økt innovasjon i norsk næringsliv, men også ulike former for læring og kompetanseutvikling som finner sted i arbeidslivet. Førstehåndskunnskapen om de industrielle prosessene tilhører industrien. Samtidig er det et faktum at innovasjoner blir til på grunnlag av praksisbasert kunnskap så vel som den kunnskapen som produseres i regi av kunnskapsinstitusjonene.
For det tredje kan kunnskap manifestere seg som en unik industrikultur, noe som forutsetter tilstedeværen av lokale initiativ og ildsjeler, entusiasme både i industri og støtteapparat. Dette fenomenet fremheves ofte i suksesshistoriene om norske industristeder.
Hvilke industristeder som har et slikt potensiale er det vanskelig å svare på. Historiene om steder som Hitra (fiskerinæringen) og Ulsteinvik (skipsbygging) viser uansett at levedyktig industri finner sted også i Distriktsnorge.