Bør vi ha egne familiedomstoler i Norge? Diskusjonen blusser opp fra tid til annen, og gjerne i kjølvannet av enkeltsaker hvor foreldre mener at det er begått urett.
Slike saker kan handle om foreldre som ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast, eller om hva slags samvær det skal være. Eller saken kan gjelde omsorgsovertakelse eller andre tvangstiltak som barnevernet beslutter, slik vi har sett det gjennom Adresse-avisas reportasjeserie den siste tiden.
Vi tror egne familiedomstoler er en dårlig ide. Spesialister som samler seg i en spesialdomstol med sin spesialkompetanse for å håndtere barna, er ikke løsningen på de utfordringer som disse sakene byr på. Måten vi behandler slike saker på i dag er heller ikke så dårlig som mange vil ha det til. Tvert om mener vi at domstolen håndterer saker om barn på en forsvarlig og betryggende måte.
Saker etter barneloven er den sakstypen som domstolen har desidert flest av. Vår domstol avsluttet 175 barnelovsaker i fjor. Alle dommere har alltid en knippe barnesaker i sin portefølje. Er det en sakstype som vi får inngående kunnskap om, så er det nettopp saker etter barneloven. Enda flere slike saker – eller bare slike saker, slik det vil bli i en spesialdomstol – vil ikke føre til at dommerne blir flinkere. På et visst nivå flater grensenyttekurven ut.
Det å være generalist har dessuten sine fordeler. Vi får viktig kunnskap om saksfelt som har betydning også når vi skal behandle saker om barn. I saker om vold i hjemmet leder dommerne avhøret av barna, og de behandler straffesaken. Dommerne håndterer det økonomiske oppgjøret når foreldrene flytter fra hverandre. Generelt tror vi at en allsidig praksis gir et godt grunnlag for å vareta det mellommenneskelige aspektet som vi finner i saker om barn.
Gjennom det siste tiåret har det skjedd en markert dreining i behandlingsformen av barnelovsakene, over mot mekling som den primære måten å løse disse sakene på. Vi mener at foreldrene normalt er de fremste eksperter på sine barn. Den beste løsningen vil derfor finnes der hvor foreldrene sammen beslutter hvordan de skal være foreldre.
Målet med prosessen er at barnet og foreldrene skal stå i fokus. Oftest oppnevner vi en psykolog som sakkyndig. Psykologen bistår dommeren under meklingen, men står også til disposisjon for foreldrene som rådgiver og samtalepartner. Prosessen er således preget av at flere faggrupper – jurister og psykologer – sammen arbeider med foreldrene for å komme frem til hva som er barnas beste.
I 2011 ble i vår domstol ca. 80 prosent av sakene etter barneloven avsluttet gjennom forlik mellom foreldrene. Forhåpentligvis fikk disse foreldrene god hjelp til å finne den beste løsningen for sine barn.
Argumentasjonen for familiedomstoler er ofte ledsaget av ditto skepsis til jurister: Hvilke forutsetninger har egentlig lovkyndige for å forstå barnas beste? Eller som et forhenværende barneombud skal ha sagt det: En kan ikke behandle barn som om det var fuktskader på et bad.
Vi er enige i at andre faggrupper kan ha bedre forutsetninger enn jurister for å forstå barn. Det er blant annet derfor vi i så utstrakt grad trekker psykologer inn i saker om fast bosted og samvær. Når dette er sagt, så kjenner vi oss ikke igjen i de beskrivelser som gis av jurister, som rigide formalister uten kontakt med det menneskelige. Også dommere er glade i barn. Vi har barnets beste for øyet når vi strever med disse sakene. Og vi er i stand til å skille barnesakene fra baderomsakene.
Et mye brukt argument for familiedomstoler er at det er behov for et helhetlig blikk der hvor saken involverer både uenighet mellom foreldrene og tvangstiltak fra barnevernet. Vi har vanskelig for å se hvordan dette skal kunne fungere i praksis. En domstol får saker inn til seg; den initierer ikke sakene selv. Domstolen kan ikke beslutte tiltak etter barnevernloven i en sak mellom foreldrene, selv om dommeren skulle mene at det er behov for dette. Og der hvor sakene unntaksvis verserer for domstolen til samme tid, er det ikke sikkert at det er fornuftig med en fellesbehandling. Det er kvalitativt sett meget forskjellige vurderinger som skal gjøres. Prinsippet om barnets beste har ikke den samme stilling i barnevernsakene som i saker etter barneloven. En felles prosess kan føre til en uheldig behandling av begge sakstyper.
Ulempene med egne familiedomstoler er flere. Kostnader er en ting. Det er også en fare for at spesialdomstoler i større grad identifiserer seg med det fagmiljøet som de er satt til å overprøve. Uavhengigheten i barnevernsakene kan derfor bli dårligere. Rekrutteringen til en spesialdomstol må en også regne med blir dårligere; erfaringen er at de fleste jurister vil foretrekke full fagkrets. Spesialdomstoler fører også til sentralisering. For å oppnå et fagmiljø og tilstrekkelig saksvolum, må det nødvendigvis bli langt færre familiedomstoler enn tingretter. Mange foreldre må reise langt.
Vi bør bygge videre på den modellen som vi har i dag. Vi avslutter med to forslag til tiltak, som ikke er politisk sexy, men som faktisk kan bety noe:
For det første bør familievernkontorene styrkes, slik at flere saker løses på et lavest mulig nivå.
For det andre bør domstolenes meklingspraksis undergis en systematisk og landsomfattende evaluering. Meklingen varierer ganske mye, fra domstol til domstol og også mellom dommere. Det er et stort behov for akkumulert kunnskap om hva som fungerer bra og dårlig innenfor modellen.