Kronikk lørdag 12. januar 2013

Når Nav stjeler verdigheten

Jeg snakker gjerne i forsamlinger, tar kontakt med ordførere og rådmenn gjennom jobben, ringer hvem det skulle være og er sosial og omgjengelig. Jeg får gode tilbakemeldinger i jobben og jeg gleder meg til hver arbeidsdag. Så hvorfor gråter jeg når jeg snakker med Nav?

Saken oppdateres.


Jeg elsker jobben min. Der møter jeg høye krav og klarer stort sett å innfri. Det gjør meg stolt og glad, og gir meg pågangsmot både for større innsats på jobb, og energi for livet hjemme med mann og to småskolebarn.

Da jeg ble alvorlig syk for tre år siden og lå på sykehus i to måneder, felte jeg tårer bare en gang. Det var vel selvmedlidenhet som en stakket stund tok overhånd. Men sykepleierne holdt motet oppe i meg ved å bli med på diskusjoner rundt både helsevesen, krimbøker, porsjonsstørrelser på sykehusmaten og behov for lenestol for en rusten kropp.

Da jeg i liggende stilling skulle flyttes tre timer med sykebil til mitt lokalsykehus, var gode råd dyre da undertegnede måtte late vannet midtveis. Iført kun sykehusets usedvanlig kledelige skjorte var det ingen løsning å svippe innom nærmeste bensinstasjon. Det eneste alternativet var «øsekarē-metoden inne i bilen, mens vi sto parkert utenfor et gatekjøkken.

Da fikk det heller være sa jeg. Øsekar blir det ikke. Gutta i bilen tenkte noen sekunder, og kom opp med ideen. Pasienten deres skulle selvsagt få gå på do. Og slik hadde det seg at sykehjemmet i nærmeste kommune fikk et uventet besøk en søndag ettermiddag. Ambulansen min rygget seg inn mot inngangsdøra, tok ut båra og trilla meg inn. Der hadde de både toalett og lett humoristisk sans.

Så hva har dette med Nav å gjøre?

Den verdigheten jeg har på jobb, som jeg beholdt gjennom akutt sykdom og påfølgende sykehusopphold, forsvinner når jeg slår nummeret til Nav. Den verdigheten ambulansegutta ga meg ved å finne et toalett til meg, den er borte inne i telefonrøret og det store, felles telefonmottaket.

Jeg spør om å få snakke med navngitt saksbehandler på navngitt lokalkontor. Jeg har tross alt vært i «rullene» mer eller mindre i tre år. Da føles det greit å få snakke med samme person om smått og stort rundt mitt liv, en person som kjenner saken og som hjelper meg på en fin måte. «Hva gjelder det?». Jeg ber igjen om å få snakke med min saksbehandler, og begrunner det med at jeg ble syk for tre år siden og har ei som kjenner saken min. I den andre enden hører jeg «Personnummer?» og «Vi prøver å redusere antallet telefonsamtaler til saksbehandlere.»

Så det ender med at jeg tar til tårene og trygler om å få snakke med min saksbehandler. Og det på samme dag som jeg holdt et innlegg for 30 personer uten noe problem. Fikk til og med skryt. Det er som om jeg er to forskjellige personer. Dyktige jobbe- og familie-Hilde som får det til sånn tålelig. Og plutselig teskje-Hilde. Som sitter der. Uten verdighet. Tryglende. Og med tårene rennende.

Det samme skjedde da jeg ganske nyutskrevet var så naiv at jeg trodde jeg kunne rydde opp selv da Nav forvaltning mistet alle papirene jeg sendte inn. Jeg ringte for å få snakke med saksbehandler. Det fikk jeg ikke. I stedet endte jeg opp med å sitte med tårene rennende, med uforrettet sak, og følelsen av å være en skurk.

Mange som tar kontakt med Nav er sårbare. Det blir vi alle når det gjelder personlige saker. Da er det ekstra ille å bli definert som et ellevesifret tall, avvist som en byrde som man prøver å begrense ved ikke å sette flere enn nødvendig videre til saksbehandler. Følelsen av å måtte be tynt og ydmykt om å få det som faktisk bør være en selvfølge, er uutholdelig. Det å føle seg mindreverdig, liten og annenrangs, er ødeleggende for de som ikke klarer å riste det av seg.

Forslag til Nav: Tenk på alle oss som ringer inn eller tar kontakt på annen måte som om vi var Kronprins Haakon på «Dignity day». Se for dere at det er han som ringer, og gi service deretter. Dere kan gjerne hoppe over det med kongelig høyhet, men bortsett fra det bør det være likt. Vi har alle samme rett til å bli behandlet som individer, og bli sett på som likeverdige med den som sitter i andre enden. Jeg tror det kan være en billig og effektiv måte for Nav å starte oppbyggingen av et bedre omdømme, og samtidig gi en langt bedre behandling av kundene.

Når jeg har stått på med alt jeg har for å få tilværelsen på et godt spor etter den store smellen, har Nav vært en av de største utfordringen. Takk og lov for et godt lokalkontor. Heretter skal jeg aldri mer ringe, bare stikke innom på NAV-kontoret her i kommunen når det er noe jeg lurer på. Jeg lover.








Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?