Psykiatrien og dens dårlige kår har kommet under lupen gjennom en artikkelserie i Adresseavisen i det siste.
Her avdekkes uverdige forhold for syke mennesker som blir lagt inn på grunn av alvorlige psykiske sykdommer og tilstander, og vi får høre om tvangsinnlagte pasienter som blir lagt på tomannsrom, sammen med et annet menneske som er minst like syk og ustabil. Som lege vet jeg godt at en psykisk syk pasient som må legges inn er i en tilstand som fra et helsemessig synspunkt krever ro, skjerming fra uro, inntrykk og andre forstyrrende ytre forhold. Likevel er det den dag i dag slike vilkår våre sykeste og mest sårbare pasienter blir tilbudt.
En av årsakene til dette er at denne pasientgruppen ikke har noen som står opp og roper for dem. De har gjerne nok med å holde seg på bena, og å klare å komme seg opp av senga og møte dagen med den store livssmerten de fleste av dem bærer på.
Den gangen det store flotte sykehusanlegget var planlagt, var det snakk om å få til et eget psykiatrisenter på Øya, i tilknytning til resten av sykehuset. For en lege som for lengst har forstått og erfart at psyke og soma (kropp og sjel) hører sammen og henger sammen, så var dette en riktig tanke, og gode planer. Psykiatrisenteret er dessverre kanskje et luftslott, fordi pengene er brukt til andre senter og avdelinger, der det behandles sykdommer som kanskje er litt lettere å forholde seg til, og har mer prestisje enn psykiatri. En mellomløsning på Østmarka kan bli et nytt bygg, men aller først skal det flikkes og males litt på de gamle bygningene. Og da vet man resten; det blir utsatt enda noen år…
Jeg ser med vemod og litt oppgitthet på at det kanskje ikke blir samlokalisering av somatisk og psykiatrisk sykehus allikevel. Man sitter med gode erfaringer av at det eksisterer en alderspsykiatrisk poliklinikk ved St. Olav, og det er gjennom en slik avdeling enklere å integrere de ulike behovene som en pasient har når han eller hun blir lagt inn. Terskelen blir lavere på å kunne sende pasienten mellom de ulike ”fagene”, og dette kan igjen medføre at pasientens problemer blir sett på en mer helhetlig måte, og behandlingen blir bedre.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg som fastlege har tryglet og bedt om at min pasient ikke må bli sendt hjem fra en vanlig somatisk avdeling FØR det har vært psykiatrisk tilsyn, eller at jeg har bedt om at de har videresendt pasienten til psykiatrien, fordi problemet har bestått av både ”vanlig” sykdom og en psykisk lidelse. Men nei da; det samme gjentar seg gang etter gang. Pasienten blir ”behandlet” for sitt fysiske problem, og sendt rett hjem, helst så fort som mulig. Så tilbake til meg som fastlege, som igjen prøver å få han eller henne inn til en grundigere behandling i psykiatrien, oftest uten hell. Slik går det rundt og rundt, for alt for mange pasienter med psykisk sykdom.
Det er så alt for mange av dem. Pasienter med ulike psykiske lidelser, som faller mellom alle stoler. Dessverre ikke bare i den somatiske sykehusverdenen, men også i behandlingstilbudet i psykiatrien.
En fastlegehverdag består av flerfoldige samtaler med folk med problemer og sykdommer av mental art, hver dag. De fleste greier seg med å ha en jevnlig prat med oss, og klarer gjennom det å leve med sin angst, depresjon, tvangslidelse eller misbrukshistorie.
Men noen ganger er dette ikke nok, og vi må henvise videre til andrelinjetjenesten, enten det er til en psykiatrisk poliklinikk, psykolog eller til innleggelse i psykiatrisk sykehus. Men dessverre så er det ikke alltid så enkelt, og det føles både for oss og for pasienten som om det er ekstra vanskelig å få inn en pasient nettopp i psykiatrien. Jeg får henvisninger i retur, med svar at pasienten ikke blir ansett som «syk» nok, og det blir dessverre blir avslått. Som spesialist i allmennmedisin med en del år i gamet, kan det oppleves som provoserende på vegne av en pasient, å bli nektet et helsetilbud som jeg har vurdert som nødvendig, og dét gjerne uten en god forklaring hvorfor. Dette er faktisk «verre» innen psykiatrien enn ved henvisninger og innleggelser til en somatisk avdeling.
Noen psykiatriske diagnoser og pasienter ser dessverre ikke til å passe inn, og står derved enda svakere og mer ribbet tilbake med sine problemer og utfordringer. Man kan få inntrykk av at til og med det psykiatriske miljøet har «sine» spesialfelter, og anser noen pasienter som for krevende å behandle, og at de vegrer seg med å ta dem inn. Dermed blir de svingdørpasienter, overalt.
Jeg har i årenes løp fått stadig større forståelse og erkjennelse av at vi ikke kan se på et menneskes helse uten å se på både den fysiske og mentale biten samlet. Uten at vi har det godt sjelelig og følelsesmessig, så har vi det gjerne heller ikke godt fysisk heller. Psykisk smerte kan ofte manifestere seg i kroppslige plager, og det kan være forløsende for både pasient og lege når man kommer inn på livshendelser, psykiske belastninger og sykdom, og ser at dette har en sammenheng med den fysiske plagen pasienten har kjent på.
Dessverre har psykisk sykdom vært en tabubelagt del av medisinen, noe som har ødelagt for utallige mennesker og deres livsutfoldelse. Gjennom å integrere psykiatri og somatikk bedre, så vil man kunne gi mennesker et bedre helsetilbud og et bedre liv.
Og jeg er overbevist om at det vil spares mange helsekroner også!