Vi vet nok til å slå fast at det er lurt å gjøre noe for å begrense tapet av naturmangfold i verden, men har vi vilje til å handle?
Opptil hver tredje art i enkelte artsgrupper er utrydningstruet. De siste 40 årene er bestandene av virveldyr i gjennomsnitt redusert med en tredjedel, og sjøgress og mangroveskoger med en femtedel. Tilstanden til verdens korallrev er redusert med 38 prosent siden 1980. I noen regioner er 95 prosent av våtmarkene borte. Bare i årene fra 2000 til 2005 mistet vi 100 millioner hektar skog. Forskerne kommer med stadig nye faresignaler, men hvor godt lytter og handler vi?
Denne uka har 350 eksperter vært samlet i Trondheim til en ny FN-konferanse om biologisk mangfold. Ikke først og fremst for å diskutere hvor alvorlig situasjonen er, ikke for å diskutere behovet for å handle, men for å foreslå hvordan tapet av naturmangfold kan gis større vekt når politiske og økonomiske beslutninger blir tatt. Det er en viktig oppgave, og kanskje mer avgjørende enn de fleste er klar over.
En bunntrål som trekkes over havbunnen kan fange store mengder fisk, men gjør også stor skade. Sårbare korallrev står seg dårlig i møte med moderne fiskeredskaper. I dag er den fangede fisken den eneste verdien som blir synliggjort som verdiskaping i nasjonalregnskaper og brutto nasjonalprodukt. Høsting fra naturen er imidlertid ikke den eneste verdien som bør med i regnestykket.
Den internasjonale studien «The Economics of Ecosystems and Biodiversity» (TEEB) har beregnet verdien av intakte korallrev. Ekspertene bak studien mener at et korallrev på størrelse med en fotballbane skaper verdier for inntil sju millioner kroner årlig, blant annet ved at en rekke fiskeslag er avhengige av dem for å finne mat og beskyttelse, og fordi revene gir kystområder gratis vern mot vær og vind. Samlet gir verdens korallrev gratistjenester til oss mennesker for opp mot 170 milliarder amerikanske dollar årlig. TEEB har anslått at en halv milliard mennesker, og mer enn en fjerdedel av alle fiskeslag i havet, er avhengige av de tjenestene som korallrevene gir.
Den som leser om tilstanden til det biologiske mangfoldet globalt vil fort finne mange andre eksempler på at utviklingen går i gal retning. Presset på planeten er stort, og større skal det bli. Siden den første Trondheimskonferansen i 1993 har verdens befolkning økt med 25 prosent, den globale økonomien har vokst med 75 prosent, mens handelen i verden er tredoblet. Dette er faktorer som er drivere for tapet av arter og naturtyper. I årene som kommer vil folketallet i verden fortsette å øke. Uten endringer i hvordan vi bruker naturen, vil presset på økosystemene også fortsette. Hvor lenge tåler de det? Forskere mener vi snart vil passere vippepunkter hvor økosystemer er presset så hardt at de totalt skifter karakter og ikke lenger fungerer som vi er vant til. Det kan få mer dramatiske følger enn de fleste er klar over.
Budskapet om tapet av naturmangfoldet er alvorlig, og jeg forstår at du etter å ha lest dette lett kan kalle meg pessimist og slå fra deg hele problemstillingen. Forskerne har ikke fasitsvar på hva som skjer, når det skjer eller hvor alvorlige konsekvensene blir, slik at det er lett å ikke ta kostnaden ved å handle. For å gjøre noe har kanskje en kostnad, selv om den er langt mindre i dag enn den kan bli når økosystemtjenester er tapt.
Det er ikke slik at jeg er en pessimist som mener at alt håp er ute. Mye har skjedd siden den første Trondheims-konferansen ble arrangert for 20 år siden. De internasjonale systemene for å diskutere utfordringene er på plass blant annet gjennom konvensjonen for biologisk mangfold og nyopprettede FNs naturpanel. De internasjonale forpliktelsene er inngått med mål for hvordan tapet av naturmangfold skal stanses. De nasjonale reguleringene for å motvirke tapet er på vei, for eksempel i Norge som fikk sin naturmangfoldlov for fire år siden.
Årets Trondheims-konferanse er et annet tegn som peker i positiv retning. Under årets konferanse har biologer og økonomer snakket sammen om hvordan verdien av natur kan løftes på agendaen og synliggjøres i politikk og næringsliv. Forskere, naturforvaltere og departementsfolk har hatt åpen dialog om problemet og veien ut av det. Deltakelsen på årets konferanse viser at utfordringene i økende grad blir tatt på alvor. Den har favnet representanter fra toppledelsen i næringslivet og fra FNs organer som steller med utvikling, økonomi og matsikkerhet. Slik har konferansen bidratt til å løfte tapet av naturmangfold fra å være en utfordring for biologer, til å bli en utfordring som langt flere både forstår og vier oppmerksomhet. Det er en helt nødvendig utvikling.
I dag avsluttes Trondheims-konferansen og det synes allerede klart at den sender fra seg et tydelig budskap til andre internasjonale prosesser. Et budskap om at vi vet nok til å si at det lønner seg å ta vare på naturmangfoldet og at tida for handling er kommet.