Årets jordbruksforhandlinger ga bøndene en nødvendig inntektsvekst, men det er først og fremst produsentene av storfe og dyrefôr som nyter godt av veksten.

Nesten alt kornet norske bønder dyrker går til husdyra, skriver kronikkforfatteren i dag. Arkivfoto. Foto: FOTO: LEIF ARNE HOLME, Adresseavisen

Det er et problem fordi disse baserer seg på import av stadig større mengder korn og soya.

Stortinget vedtok i fjor at norsk matproduksjon skal øke i takt med befolkningsveksten. Men tendensen går i motsatt retning. Det blir ikke produsert mer mat nå enn da den rødgrønne regjeringen overtok i 2005. Grunnen er at det satses for ensidig på kjøtt- og melkeproduksjon. De store landbruksaktørene, Norges Bondelag, Norsk Landbrukssamvirke og Landbruksdepartementet, er alle enige om at økt kjøtt- og melkeproduksjon er veien å gå.

Nesten alt kornet norske bønder dyrker går til husdyra. Men dette kornet dekker bare 60 prosent av kraftfôrbehovet. Vi importerer i tillegg store mengder korn, samt en halv million tonn soya årlig fra Brasil for å dekke kjøttprodusentenes behov. Bondelagets leder Nils T. Bjørke er bekymret for klimaendringer og befolkningsøkningen, og mener derfor at vi i Norge ikke må beslaglegge mer areal i andre deler i verden, og heller utnytte grasressursene her i landet. Faktum er at stadig færre dyr går ute og gresser, fordi kjøtt- og melkeproduksjonen ikke foregår der fôrgrunnlaget er, og at stadig flere kuer går inne hele året i kostbare, helautomatiserte fjøs. Ny statistikk fra Tine viser at kraftfôrprosenten for norske melkekyr de siste tolv årene har økt fra 36 til 43, samtidig har beiteandelen sunket fra 17 til 10 prosent av fôrrasjonen. Norge har i dag derfor store ubrukte fôrressurser både i brakklagt innmark og ikke minst i ubrukt utmarksbeite.

Ubrukt utmarksbeite i Norge representerer trolig alene om lag to tredeler av fôrverdien til den årlige importen av kraftfôr, og siden 1991 har kornarealet gått ned med rundt 750 000 dekar. Den norske selvforsyningen for matkorn er helt nede i 20 prosent. Den globale etterspørselen er enorm, fordi mye av kornet går med til økt kjøttproduksjon for en voksende global middelklasse. Det advares om en alvorlig kornkrise i den ferske rapporten «Korn og krise», fra AgriAnalyse. Å fôre grasetere med menneskemat er ikke bare sløsing med verdifulle ressurser. Det er også skammelig, når store deler av den importerte maten kommer fra Brasil, hvor millioner av mennesker sulter.

Kjøttproduksjonens klimaskader er svært grundig dokumentert, for eksempel i FNs Global Environment Outlook 2012. Den viser at verdikjeden for produksjon av husdyr står for mellom 18 og 25 prosent av de globale klimagassutslippene. Det er mer enn all transport til sammen – inkludert alle flyreiser. Å produsere ett kilogram storfekjøtt slipper ut like mye klimagasser som å kjøre over 250 kilometer med bil. Dessuten: Over 70 millioner dyr slaktes på samlebånd hvert år her i landet. Titusener dør under transport. Og vi spiser nesten dobbelt så mye kjøtt som Helsedirektoratet anbefaler.

Å redusere kjøttforbruket er derfor det viktigste klimatiltaket vi forbrukere selv kan gjøre noe med. Det er gratis, vi kan starte i dag, ingen dyre investeringer, og bonusen er bedre helse. Men Ola og Kari er blant verdens største forbrukere av kjøtt, og vi har doblet kjøttforbruket de siste femti årene. Dette har skjedd både på grunn av økt levestandard, og at bøndenes verdiskaping dumpes til spottpris på det norske markedet, for at vårt enorme kjøttforbruk skal økes ytterligere. Dette er bevisst landbrukspolitikk, og har negative konsekvenser for klima, dyr og folkehelse.

Norsk landbrukspolitikk må legges om. For det første må graseterne spise gras og ikke menneskemat, og vi må produsere og spise mindre kjøtt og melk. I dag går ni av ti subsidiekroner til kjøtt- og melkebøndene. En større del av overføringene må gå til frukt- og grønnsaksdyrkere, slik at prisen på disse matvarene kommer gunstigere ut sammenliknet med kjøtt. Da blir det også mer attraktivt for bøndene å produsere disse matvarene. Neste års landbruksoppgjør må i langt større grad gjenspeile at Norge tar et globalt ansvar.