Innvandrerbarn og vold

Blir foreldre involvert i en barnevernssak er det ikke sikkert at de er uskikket som foreldre, selv om de kan ha brutt samfunnets normer og regler. Barnevernets avgjørelse om omsorgsovertakelse kan da bli ruinerende. I dagens mangfoldige samfunn må fagpersoner forholde seg til ulike folk og kulturer. Foreldre som er sosialisert inn i andre tradisjoner enn de norske kan være krevende å forstå, og rett og galt i barneoppdragelse blir et vanskelig punkt hvor minoriteten har lett for å tape.

I innvandrerfamilier, for eksempel med bakgrunn fra Iran, betraktes barn i større grad enn etnisk norske som en «eiendel» foreldrene har råderett over. Dette gir seg, i særlige tilfeller og som ytterste konsekvens, utslag i bruk av fysisk avstraffelse i oppdragende hensikt. Sist nevnte defineres som vold etter norsk lov. Når innvandrerforeldrene og barna møter det norske barnevernet, er barnevernet, slik jeg ser det, noen ganger for raske til å konkludere med at barnet utsettes for omsorgssvikt. For hvor skadelig er egentlig volden som utøves i vanlige innvandrerfamilier? Man kan spørre seg om disse barna takler fysiske avstraffelser bedre enn norske barn - fordi det er innbakt i kulturen? Dette er spørsmål jeg har stilt meg selv under oppveksten i Norge. Jeg har blitt integrert, men bærer fortsatt hjemlandets verdier og normer inne i meg.

I persisk kultur har barn som regel et svært nært forhold til sine foreldre. Barna er ofte takknemlige for alt foreldrene har gjort for dem, og den fysiske avstraffningen, eller volden, fokuseres ikke på i samme grad som i Norge. Slik jeg opplever det er konsekvensene av slik vold ikke så store som det norske samfunnet vil ha det til. Kanskje er det også slik at en fokusering på innvandrerbarnas antatte skade av voldsbruken er mer skadelig enn den fysiske avstraffelsen i seg selv? Skapes det et bilde av mishandlede barn der mishandlede barn ikke finnes kan det føre til at innvandrerbarn spekulerer på om de er annerledes enn andre barn, med den følge at barnas identitet frustreres. Jeg vil imidlertid presisere at jeg her snakker om fysisk avstraffelse av barn i normale og ikke dysfunksjonelle innvandrerfamilier, samt at alle barn er selvstendige individer som har krav på at deres sikkerhet blir behørig tilgodesett. Når det er sagt er det nødvendig å diskutere nyansene, da barnevernlovens svart-hvitt tilnærming (enhver form for voldsbruk kan føre til omsorgsovertakelse) enkelte ganger vil bomme på et område hvor fagpersoner bør bruke kulturelle briller.

Foreldreatferd som etter norsk lov defineres som vold mot barn forekommer i ulike sammenhenger, i forskjellig grad, og med kulturelle nyanser, og det er min erfaring at barnevernet ikke har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere slike forhold. Barnevernet bør ha en mer helhetlig tilnærming, og ha særlig i mente at vold mot barn utført av innvandrerforeldre også i enkelte tilfeller gjenspeiler den turbulens og de traumer foreldrene selv har gjennomlevd i hjemlandet. Av den grunn signaliserer volden tidvis også et behov for hjelp, og rett hjelp kan nok i flere tilfeller være omsorg og behandling heller enn omsorgsovertakelse. Som en konsekvens må et hvert tilfelle av rapportert vold utredes særlig grundig når det er snakk om innvandrerfamilier, og kulturmessige forhold må legges til grunn før avgjørelser tas. Anstendig dialog må føres i større grad enn tidligere for at tillitten til barnevernet ikke skal reduseres ytterligere i innvandrermiljøene.

Så kan man hevde at vold, uansett kultur, aldri hører hjemme i barneoppdragelse. Det finnes andre og bedre strategier. Mangel på informasjon om barnerett er imidlertid en sentral årsak til at innvandrerbarn fratas foreldrene. Innvandrerforeldre tror at de opptrer rettsindig når barnet straffes. Så blir barnet fratatt foreldrene uten at de får mulighet til å rette opp sine feil. Mangel på språklig kunnskap gjør det i mange tilfeller heller ikke lettere. Når for eksempel et innvandrerbarn oversetter hva foreldrene har sagt til barnet fra morsmålet sitt til norsk, er faren for misforståelse og feiltolkning av astronomisk størrelse. Dette vet alle innvandrere, men barnevernet selv viser ikke særlige forståelse for at meningsinnholdet kan forandres når barnet oversetter. Barnet selv er ikke klar over faren. Sammenlignet med norske er innvandrerforeldre dessuten ofte under større press for å opprettholde familiens ære, og behovet for disiplinering av barnet vurderes som nødvendig for å sikre at familien blir ansett anstendig i samfunnet.

Alvorligheten i dette understrekes av at det må vurderes som på grensen til det umulige å gå seirende ut av Kommunens barnevernssaker i Fylkesnemnda. Dommere vil være på den sikre siden og gir Kommunen medhold. Det er ikke rom for slingringsmonn. I mellomtiden lider de urettmessig institusjons- og beredskapshjemplasserte barna, og spørsmålet blir igjen; ivaretar Staten ved barnevernet innvandrerbarnas beste, eller er dette kun en illusjon uten virkelighetsfeste?