forsiden / Meninger / Kronikk

Lykkejeger eller ei?

  •   Ester Røe, Helsesøster ved Persaunet Transittmottak.

Kronikk torsdag 25. juli 2013

Lykkejeger eller ei?

Hva drømmer asylsøkeren egentlig om?
Leses nå
 

Saken oppdateres.

Hvem er nå den typiske asylsøker? Enkriminell? En snylter? Et offer? Hva vil de her? Hva drømmer de om?

Med daglig mulighettil direkte kontakt og som ansatt på Persaunettransittmottak tegner det seg et ganske variert bilde. Tidlig i vår startet detkommunale helsetilbudet ved mottaket med en relativt dyptpløyende individuellhelsekartlegging av Dublin-asylsøkere. Helsespørsmål i bred forstand. Tiltaketøker blant annet innblikk i asylantens forhistorie, aktuelle situasjon, ellerframtidsdrøm, samtidig som vi blir kjent med måten de tenker, prioriterer ogordlegger seg på. Hva teller mest, hva teller mindre?

Svært mange utrykkeret sterkt ønske omen jobb å gå til som deres første og største behov. De kjenner seg uvel veddagdriveri. De sier at mangel på jobb gir dem følelsen av uvirkelighet. Dagenuten jobb mangler faste rammer. Et sunnhetstegn tenker jeg, der jeg sitter oglytter. Dagens gjeldende lovverk gjør det ulovlig å inneha en slik jobb.Muligheten for en legal jobb og arbeidsplass eksisterer ikke, - for dem.

Noen drømmeri tillegg om å stiftefamilie. Men det er for de fleste litt i overkant å forstille seg, etter at dekanskje har mistet den familien de en gang hadde, har vokst opp uten foreldreeller blitt atskilt fra sine nærmeste under flukt. Eksperter i tap som de er,rekker ikke alltid fantasien riktig så langt. Andre igjen har flyktet fra ettvangsekteskap, velsignet av så vel begges familier som hele deres kulturellebakgrunn.

I neste rekkekommer ønsket om et faststed å bo. Etter en rekke år gjennom land etter land i Europa med avslag påavslag på opphold er de fleste desillusjonerte. For tiden kommer mangeafrikanere fra et tiggerliv som uteliggere i Italia og Hellas. Og en køyeseng pået 4-sengsrom på Persaunet blir påskjønnet. Samme romstørrelse tjente for få årsiden som enerom på det daværende sykehjem, som ble nedlagt p.g.a. manglendestandard.

En annen hyppig uttalt lengseler drømmenom medmenneskelig aksept. De varsomme sinn oppfatter kun alt for godt deavvisende blikk. Selv kan de være parate med velmenende kontaktforsøk som ikkegjengjeldes. «Hvorfor liker hvite ikke afrikanere?» undret en seg over fornylig. Spørsmålet var ærlig ment. Han kjente det jo så tydelig, men forsto detikke. Likevel og samtidig med dette: så utrolig mange ganger i løpet av en dagved transittmottaket møter vi ansatte brede smil, oppmuntrende ord, ertendekommentarer eller forsøk på spøk fra asylanter som fremdeles og ukuelig går derog tror på mellommenneskelig kontakt og dens verdi.

Ingen asylsøker børdiskrimineres eller ha mindre rettssikkerhet som følge av hudfarge ellernasjonalitet. Slik ønsker vi å tenke. Eksemplene viser dog likevel at advokaterfaktisk kanavgjøre en sak om avslag på opphold uten på noe tidspunkt åha vært i kontakt med sin klient. Andre igjen gjør en imponerende innsats formest mulig rettferdig behandling av saker. Uansett er begrepet rettferdiget belastet og vanskelig omgjengelig ord i sammenhengenrundt asylsøkere. Det pirker i hele rik/fattig problematikken. Meddominoeffekt.

For adspredelsensog den psykiske helsesskyld oppmuntrer vi ofte asylantene til å oppsøke det offentlige rom, og da mediherdige forsikringer om at «Norge jo er et fritt land», hvor alle kan bevegeseg fritt i lovlige ærender. Det gjør inntrykk å se en ung og usikker asylantsvegring eller utrygghet for å ta en bytur. Flere har allerede opplevd og engstesfor ny kroppsvisitasjon og forstår i liten grad at det er stoff politiet leteretter i bysentrum. Enhver direkte henvendelse fra politiet kan fort reaktiveretidligere trauma fra fluktsituasjoner, tortur etc.

Mange har dårlige språklige forutsetninger, og kan verken forklare eller forsvare seg, men sliter med etindre kaos og høyt stressnivå. Suicidale tanker er hyppig forekommende. Utpregetsøvnproblematikk, angst og vekttap er vanlig forekommende. Siden politiets nesteuttransportering alltid er en hemmelig og nattlig foreteelse vil selv den minstelyd i nattevåken kunne skape uro og redsel. Er det NÅ jeg skal sendes ut?Utryggheten fra tidligere fluktland gjentar seg. I Norge også.

En annen drøm,ofte lavmælt presentertmed nedslått blikk, er hungeren etter å lære mer, få seg utdannelse. Ønsket erjo nesten utenkelig, men rumsterer likevel, og nekter å bli helt oversett. Andreigjen går med uutnyttede sterke ressurser og er velutdannede.

Er asylsøkeren en lykkejeger?Ingen kaller vel Kari eller Ola lykkejegere fordet om de velger å kjøpe seg enda en hytte eller båt. Det var både trangt ogkummerlig i fjellteltet jeg nettopp i ferien overnattet i, og bagasjen var nøyeutvalgt og redusert til et minimum. Likevel slo det meg en natt med sparsomsøvn, at hva jeg fra mitt usle leie kunne skimte av pikkpakk i halvmørket, noklikevel dreide seg om mer jordisk gods enn en gjennomsnittlig asylsøker eier påtransittmottaket og i det hele tatt.

La oss oppsummere.Asylsøkerens drømeller dypeste lengsel kan altså bestå i å kunne jobbe, ha familie rundt seg,være bofast, akseptert og oppleve trygghet. Deres uoppnåelige drømmer er slettikke så langt fra hva vi selv tar som et alminnelig krav til tilværelsen ellerkanskje til og med en ren selvfølge for et normalt liv.

 

comments powered by Disqus
Fikk du med deg disse?