Hva drømmer asylsøkeren egentlig om?

Hvem er nå den typiske asylsøker? En kriminell? En snylter? Et offer? Hva vil de her? Hva drømmer de om?

Med daglig mulighet til direkte kontakt og som ansatt på Persaunet transittmottak tegner det seg et ganske variert bilde. Tidlig i vår startet det kommunale helsetilbudet ved mottaket med en relativt dyptpløyende individuell helsekartlegging av Dublin-asylsøkere. Helsespørsmål i bred forstand. Tiltaket øker blant annet innblikk i asylantens forhistorie, aktuelle situasjon, eller framtidsdrøm, samtidig som vi blir kjent med måten de tenker, prioriterer og ordlegger seg på. Hva teller mest, hva teller mindre?

Svært mange utrykker et sterkt ønske om en jobb å gå til som deres første og største behov. De kjenner seg uvel ved dagdriveri. De sier at mangel på jobb gir dem følelsen av uvirkelighet. Dagen uten jobb mangler faste rammer. Et sunnhetstegn tenker jeg, der jeg sitter og lytter. Dagens gjeldende lovverk gjør det ulovlig å inneha en slik jobb. Muligheten for en legal jobb og arbeidsplass eksisterer ikke, - for dem.

Noen drømmer i tillegg om å stifte familie. Men det er for de fleste litt i overkant å forstille seg, etter at de kanskje har mistet den familien de en gang hadde, har vokst opp uten foreldre eller blitt atskilt fra sine nærmeste under flukt. Eksperter i tap som de er, rekker ikke alltid fantasien riktig så langt. Andre igjen har flyktet fra et tvangsekteskap, velsignet av så vel begges familier som hele deres kulturelle bakgrunn.

I neste rekke kommer ønsket om et fast sted å bo. Etter en rekke år gjennom land etter land i Europa med avslag på avslag på opphold er de fleste desillusjonerte. For tiden kommer mange afrikanere fra et tiggerliv som uteliggere i Italia og Hellas. Og en køyeseng på et 4-sengsrom på Persaunet blir påskjønnet. Samme romstørrelse tjente for få år siden som enerom på det daværende sykehjem, som ble nedlagt p.g.a. manglende standard.

En annen hyppig uttalt lengsel er drømmen om medmenneskelig aksept. De varsomme sinn oppfatter kun alt for godt de avvisende blikk. Selv kan de være parate med velmenende kontaktforsøk som ikke gjengjeldes. «Hvorfor liker hvite ikke afrikanere?» undret en seg over for nylig. Spørsmålet var ærlig ment. Han kjente det jo så tydelig, men forsto det ikke. Likevel og samtidig med dette: så utrolig mange ganger i løpet av en dag ved transittmottaket møter vi ansatte brede smil, oppmuntrende ord, ertende kommentarer eller forsøk på spøk fra asylanter som fremdeles og ukuelig går der og tror på mellommenneskelig kontakt og dens verdi.

Ingen asylsøker bør diskrimineres eller ha mindre rettssikkerhet som følge av hudfarge eller nasjonalitet. Slik ønsker vi å tenke. Eksemplene viser dog likevel at advokater faktisk kan avgjøre en sak om avslag på opphold uten på noe tidspunkt å ha vært i kontakt med sin klient. Andre igjen gjør en imponerende innsats for mest mulig rettferdig behandling av saker. Uansett er begrepet rettferdig et belastet og vanskelig omgjengelig ord i sammenhengen rundt asylsøkere. Det pirker i hele rik/fattig problematikken. Med dominoeffekt.

For adspredelsens og den psykiske helses skyld oppmuntrer vi ofte asylantene til å oppsøke det offentlige rom, og da med iherdige forsikringer om at «Norge jo er et fritt land», hvor alle kan bevege seg fritt i lovlige ærender. Det gjør inntrykk å se en ung og usikker asylants vegring eller utrygghet for å ta en bytur. Flere har allerede opplevd og engstes for ny kroppsvisitasjon og forstår i liten grad at det er stoff politiet leter etter i bysentrum. Enhver direkte henvendelse fra politiet kan fort reaktivere tidligere trauma fra fluktsituasjoner, tortur etc.

Mange har dårlige språklige forutsetninger, og kan verken forklare eller forsvare seg, men sliter med et indre kaos og høyt stressnivå. Suicidale tanker er hyppig forekommende. Utpreget søvnproblematikk, angst og vekttap er vanlig forekommende. Siden politiets neste uttransportering alltid er en hemmelig og nattlig foreteelse vil selv den minste lyd i nattevåken kunne skape uro og redsel. Er det NÅ jeg skal sendes ut? Utryggheten fra tidligere fluktland gjentar seg. I Norge også.

En annen drøm, ofte lavmælt presentert med nedslått blikk, er hungeren etter å lære mer, få seg utdannelse. Ønsket er jo nesten utenkelig, men rumsterer likevel, og nekter å bli helt oversett. Andre igjen går med uutnyttede sterke ressurser og er velutdannede.

Er asylsøkeren en lykkejeger? Ingen kaller vel Kari eller Ola lykkejegere for det om de velger å kjøpe seg enda en hytte eller båt. Det var både trangt og kummerlig i fjellteltet jeg nettopp i ferien overnattet i, og bagasjen var nøye utvalgt og redusert til et minimum. Likevel slo det meg en natt med sparsom søvn, at hva jeg fra mitt usle leie kunne skimte av pikkpakk i halvmørket, nok likevel dreide seg om mer jordisk gods enn en gjennomsnittlig asylsøker eier på transittmottaket og i det hele tatt.

La oss oppsummere. Asylsøkerens drøm eller dypeste lengsel kan altså bestå i å kunne jobbe, ha familie rundt seg, være bofast, akseptert og oppleve trygghet. Deres uoppnåelige drømmer er slett ikke så langt fra hva vi selv tar som et alminnelig krav til tilværelsen eller kanskje til og med en ren selvfølge for et normalt liv.